Table Of ContentMAURICE MERLEAU-PONTY
Øyet og ånden
Oversatt og med etterord av
MIKKEL B. TIN
KS
Nasjonalbiblioteket
Depotbiblioteket
Pax Forlag A/S, Oslo 2000
Originalens tittel: L’oeil et l’e$prit
© Editions Gallimard, Paris 1964
© Norsk utgave: Pax Forlag, 2000
Omslag: Egil Haraldsen Design Studio
Trykk: Valdres Trykkeri
Printed in Norway
ISBN 82-530-2162-3
Boken er utgitt med støtte fra Norges forskningsråd
Øyet og ånden er bok nummer 2
i pax artes, en serie oversatte skrifter om kunst,
kunsterfaring og kunstforståelse.
Innhold
Del I s. 9
Del II s. 15
Del III s. 33
Del IV s. 55
Del V s. 79
Etterord s. 85
Det jeg forsøker å oversette for Dem, er
mer hemmelighetsfullt, det er innfiltret i
selve varens røtter, i sansningenes sanse-løse
utspring.
Cézanne i J. Gasquets bok om ham.
I
VITENSKAPEN manipulerer tingene og avstår fra å bebo
dem. Den oppstiller sine egne modeller for tingene, og
på disse symboler eller variabler utfører den de trans
formasjoner som deres definisjoner tillater; den virke
lige verden konfronterer den seg følgelig kun sporadisk
med. Den er, og har alltid vært, en beundringsverdig
aktiv, oppfinnsom, utvungen tanke, som har satt seg fore
å behandle enhver ting som «gjenstand i alminnelighet»,
det vil si som om den var uten betydning for oss og
ikke desto mindre var forutbestemt som gjenstand for
våre påfunn.
Den klassiske vitenskapen hadde bevart en følelse
for verdens ugjennomsiktighet, det var den vitenskapen
hadde satt seg som mål å nå med sine konstruksjoner;
det var derfor den mente seg forpliktet til å søke et
transcendent eller transcendentalt fundament for sine
operasjoner. I våre dager er det - ikke i vitenskapen,
men i en temmelig utbredt vitenskapsfilosofi - kom-
9
met det nye at den konstruktive praksis betrakter seg
som og foregir å være autonom, og at tanken forsett
lig innskrenker seg til det settet av beherskelses- eller
innfangningsteknikker som den finner opp. Å tenke
er å utføre forsøk, operasjoner, transformasjoner, og
den eneste betingelsen som disse eksperimentene er
underlagt, er at de skal kunne kontrolleres. Men en slik
kontroll er kun mulig på høyt «forarbeidede» fenome
ner som apparatene våre selv fremstiller snarere enn
registrerer. Derav allverdens forsøk i øst og vest. Aldri
har vitenskapen i en slik grad som i våre dager vært
følsom for de intellektuelle motene. Når en modell har
vist seg vellykket på ett problemfelt, utprøver viten
skapen den overalt. Vår embryologi, vår biologi er for
øyeblikket oversvømt av gradienter, det er ikke helt til
å se hva som adskiller dem fra det våre forgjengere kalte
orden eller helhet, men spørsmålet blir ikke stilt, skal
ikke stilles. Gradienten er et fiskegarn man kaster i
sjøen uten å vite hva det vil bringe med tilbake. Eller
den er den tynne kvisten som blir dekket av uforut-
sigelige krystalliseringer. Denne operasjonsfriheten er
uten tvil i ferd med å overvinne mange golde dilem
maer, men under forutsetning av at man fra tid til
annen tar et overblikk, at man spør seg hvorfor verk
tøyet fungerer her, men slår feil andre steder, kort sagt
på betingelse av at denne flytende vitenskapen forstår
seg selv, at den ser seg selv som en konstruksjon hvis
fundament er en rå eller eksisterende verden, og at den
10
ikke tillegger sine blinde operasjoner den konstitu
erende verdi som «naturbegrepene» kunne ha i en idea
listisk filosofi. Å si at verden per nominell definisjon er
gjenstanden for våre operasjoner, X, det er å opphøye
vitenskapsmannens erkjennelsessituasjon til et abso
lutt, som om alt som har vært eller er, kun hadde den
ene bestemmelsen: å ende på laboratoriet. Den «opera
tive» tanken blir en form for absolutt kunstighet, slik
man ser det i den kybernetiske ideologien, der de
menneskelige frembringelsene avledes av en naturlig
informasjonsprosess, men en informasjonsprosess som
selv blir forstått utfra en menneskemaskin som modell.
Hvis denne form for tanke bemektiget seg mennesket
og historien, og hvis den under dekke av å være uvitende
om det vi har lært om mennesket og historien gjen
nom vår kontakt med dem og vårt forhold til dem, gir
seg til å konstruere dem utfra noen abstrakte størrelser,
slik en degenerert psykoanalyse og kulturalisme har
gjort det i USA, blir mennesket virkelig til det
m* anipulandum det tror det er, og man ender i et
kulturelt regime der det hverken finnes sannhet eller
usannhet om mennesket og historien, i en tilstand av
søvn eller i en ond drøm som ingenting vil kunne vekke
oss fra.
Den vitenskapelige tanken - overblikkstanken,
tanken om gjenstanden i alminnelighet — må på ny inn-
* manipulandum - det som skal manipuleres. (O. a.)
1 1
«Mann som peker», 1947.
Skuptur av Alberto Giacometti.
