Sluttrapport Tsjetsjenia prosjektet ”Fra kriger til bærer av håp”

31 Pages·2017·1.01 MB·Norwegian

Sluttrapport

Tsjetsjenia prosjektet
”Fra kriger til bærer av håp”
Prosjektnummer: 2008/3/0031
2009-2011

Drevet av ATV i samarbeid med Bærum
kommune, finansiert av Helse og
Rehabilitering i samarbeid med Bærum
kommune

1
Innhold
Forord .................................................................................................................................................. 3
Sammendrag ....................................................................................................................................... 3
1. Bakgrunn og målsetting for prosjektet ................................................................................................ 4
Om Tsjetsjenia: .................................................................................................................................... 5
Historiske kjernehendelser og den politiske situasjonen i dag: ...................................................... 5
2. Prosjektgjennomføringen og metode ................................................................................................. 7
Oversikt over deltakere i prosjektet .................................................................................................... 7
Oversikt over drift av prosjektet ......................................................................................................... 7
Kulturtolker ..................................................................................................................................... 7
Tillit og mistillit ................................................................................................................................ 8
Fester og ritualer ............................................................................................................................. 8
Grupper, turer, sammenkomster .................................................................................................... 8
Gutte- manne- gruppa og filmlaging ............................................................................................... 9
Lørdagsskolen ................................................................................................................................ 10
Terapi med krigstraumer og traumevold ...................................................................................... 10
Undervisning og veiledning ........................................................................................................... 11
Utvikling av traumepedagogikk ..................................................................................................... 11
3. Resultater og sluttanker: ................................................................................................................... 13
Så hvor står vi i dag? .......................................................................................................................... 13
Det er ikke traumehistoriene som tar på, men systemisk uforstand ................................................ 13
Tanker om hvordan godt psykisk arbeid med flyktninger kan foregå på kommunalt nivå .............. 14
Familiefokus i terapi med traumatiserte familier fra kollektivistiske kulturer ................................. 15
Stikkord for arbeid med tolk ............................................................................................................. 16
4. Oppsummering, konklusjon og videre planer ................................................................................... 17
Referanser ............................................................................................................................................. 18
Vedlegg .................................................................................................................................................. 21
2
Forord
Dette er sluttrapporten for det toårige Tsjetsjenia prosjektet ”Fra Kriger til Bærer av Håp”. Hensikten
med prosjektet var metodeutvikling for arbeid med flyktninger i førstelinje tjeneste. Helse og
Rehabilitering ga støtte til prosjektet under betingelsen av at Bærum kommune, hvor prosjektet
skulle utføres, deltok. Prosjektet er derfor drevet i samarbeid med kommunen, både økonomisk og i
form av arbeidskraft. Prosjektet er også drevet i samarbeid med Bufetat i form av en 20 % stilling inn
i prosjektet. Prosjektet startet i mai 2009 og varte til mai 2011. Målgruppen for prosjektet var den
tsjetsjenske befolkning i Bærum kommune, og ansatte i førstelinjen i Bærum kommune.

Sammendrag
Bakgrunnen for prosjektet: Gjensidig mistillit mellom kommuneansatte og tsjetsjenere i Bærum
kommune. Samarbeidet opplevdes vanskelig både av skole, barnevern og flyktningkontoret.
Mål og målgruppe: ATV søkte midler for å utvikle samarbeidsmetoder mellom førstelinje og
flyktninger med utgangspunkt i en flyktningpopulasjon. Tanken var at dette ville ha overføringsverdi
til andre flyktningpopulasjoner.
Prosjektets delmålsettinger var:
1. Øke Alternativ til Vold sin kunnskap om tsjetsjensk kultur, kollektivisme, det å være flyktning,
samt krigstraumer. Denne kunnskapen skulle deretter deles videre. Vi fikk innpass i det
tsjetsjenske miljøet og lærte om kultur, behov og deres problemopplevelse.
2. Undervise og veilede kommuneansatte; 40 undervisnings og veiliedningsdager ble avholdt
totalt.
3. Klinisk virksomhet; 32 personer var i behandling i prosjektperioden.
4. Gruppevirksomhet; vi hadde manns-, gutte- og kvinnegruppe.
5. Avslutningskonferanse den 13. mai 2011 med neste 200 deltakere.
Metode: Prosjektet var klinisk av natur. Vi ønsket å utvikle metoder til bruk på kommunalt
nivå, samarbeidsmodeller for ulike instanser i kommunen, undervisningsmateriell og
konkrete redskap, samt drive forebygging av voldsutøvelse. Vi ønsket også å fremme
Tsjetsjeneres stolthet i forhold til egen identitet, snu opplevelser av krenkelser til
opplevelser av håp og mestring og vekke glemte ressurser med bruk av kreative metoder. Vi
baserte oss på moderne traumeteori samt bruk av ”kulturtolker” for å få direkte opplæring i
tsjetsjensk og kollektivistisk kultur. Vi brukte mye tid det første halvåret på å etablere
kontakt med NAV; Flyktningkontoret, barnehager, skoler, helsesøstre, PPT, barnevernet,
politiet, ungdomstjenesten, kort sagt alle instanser som jobbet med tsjetsjenere og andre
flyktninger i Bærum. Våre vurderinger og resultater er delvis basert på terapier,
hjemmebesøk, fester og sosialt samvær med et svært gjestfritt tsjetsjensk miljø i Bærum.
Videre brukte vi det som ble oss fortalt i grupper, veiledninger og i samtaler med
kommuneansatte. Kunnskap fra disse to vinklene har vi koblet med moderne traumeteori.
Resultat: I etterkant av prosjektet er det publisert en artikkel som oppsummerer metoden vi
har utviklet i 10 punkter. Link til elektronisk versjon av denne finnes som vedlegg 1 i denne
3
rapporten. Ettersom artikkelen rommer konklusjoner og resultater av prosjektet er
sluttrapporten kortet noe ned.
1. Bakgrunn og målsetting for prosjektet
Opprinnelsen til Tsjetsjenia prosjektet var noen tsjetsjenske skolegutter med aggressiv
oppførsel og medbrakt kniv på skolen. Det var en opplevelse av en voldelig kultur og en
opplevelse av manglende kompetanse til å håndtere kombinasjonen traumer og vold. Som et
utgangspunkt for å ta tak i problemet inviterte Psykisk Helsetjeneste for Barn og Unge i
Bærum til en ”Far - Sønn” dag i sine lokaler for tsjetsjensk fedre og sønner. Representanter
fra Alternativ til Vold ble invitert. Representantene fra Alternativ til Vold ble så inspirert, at
denne dagen resulterte i en søknad til Helse og Rehabilitering om midler til et toårig prosjekt
rettet mot den tsjetsjenske populasjonen i Bærum. Målet var metodeutvikling for
kommunens arbeid med traumatiserte flyktninger. Søknaden ble innvilget med krav om at
Bærum kommune deltok og stilte opp med midler, hvilket Bærum kommune gjorde.
Prosjektet har pågått fra 1. mai 2009 til 1. mai 2011.
Barnevern, skole og hjelpeinstanser innenfor psykisk helse hadde forsøkt ulike tiltak for å
håndtere utfordringen, men opplevde å komme til kort. Psykisk helse for barn og unge
hadde imidlertid oppnådd å opprette en god dialog med miljøet og avdekket at det også
innad i hjemmene ble utøvet vold. Hjelperne som hittil hadde vært involvert opplevde at de
manglet kunnskap om traumer og vold for å kunne lage gode tiltak.
Alternativ til Vold har over tid utviklet kompetanse på familievold, kultursensitive
intervensjoner og nyere traumeteori. Vi mente et fokus på gruppen som helhet ville ha
positive ringvirkninger, framfor et fortsatt fokus på enkeltpersoners traumatiseringer og
krisehåndtering av oppståtte voldsepisoder. Vi så det som nødvendig å opprette koordinerte
tiltak i form av samarbeid mellom hjem, skole og behandlingsinstanser, som integrerte
tenkning om vold, traumer og et minoritetsperspektiv. Forholdene i Bærum kommune var
tilrettelagt på et slik måte at det var mulig å gjennomføre et omfattende koordinert tiltak
med fokus på vold og traumer. Videre tenker vi at ethvert tiltak som rettes mot disse
utfordringene bør inkludere kunnskap om etniske minoriteter, traumer og vold. Det er i
denne sammenheng grunn til å anta at dersom det ikke opprettes gode tiltak for denne
gruppen, vil det kunne få alvorlige konsekvenser i form av eskalering av vold med de
konsekvenser det har for samfunnet.
Det er pr. i dag bosatt ca 500 tsjetsjenske flyktninger i Bærum kommune. Antallet stiger
hvert år (Tall fra Flyktningeteamet, psykisk helsevern for barn og unge, i Bærum kommune).
Judith van der Weele og Harald Jørgensen fra prosjektet Etnisitet og familievold (finansiert
av Helse og Rehabilitering, 2004-2007), var i Bærum sensommeren 2007 og holdt en
undervisningsdag om vold og traumer for personer i det tsjetsjenske miljøet i Bærum. Deres
opplevelse fra denne dagen bekreftet behovet beskrevet over. Tilbakemeldingene etter
dagen var at den førte til konstruktive dialoger både i skolene og helsesystemene rundt
deltagerne. Videre kom det tilbakemeldinger på at deltagerne selv ønsket videre oppfølging.
De deltagende fedrene ønsket seg et konstruktivt samarbeid for å hjelpe sønnene sine til å
fungere godt i det norske samfunnet. Flyktningeteamet, psykisk helsetjeneste for barn og
unge i Bærum, viste kompetanse på arbeid med kultursensitiv praksis. Det var altså rimelig å
4
tenke at nettopp Flyktningeteamet ble en sentral samarbeidspartner i utformingen og
utførelsen av prosjektet. Kristen Jagmann, leder for teamet fikk fra begynnelsen 20 % av sin
stilling overført inn i prosjektet. Iver Grønvold fra Bufetat ble også med i 20% stilling som
representant fra statlig barnevern.
Det er ikke tidligere utviklet intervensjonsmetoder for traumatiserte flyktningefamilier til
bruk i kommunal regi (skole og helsetjenester) som inkorporerer kultur-, volds-, og
traumeperspektivet under ett. Det er førstelinjetjenesten som først får kontakt med
traumatiserte flyktninger der også voldsbruk kan være et problem. Utviklingen av en metode
som kan brukes av kommunale instanser anses derfor som samfunnsnyttig.
Av traumemetodikk ønsket vi spesielt å fremheve utvikling av kompetanse i tidlig fase
traumebehandling. Dette er en metodikk som først nylig er kommet til Norge, men som er
vært mye brukt i Nederland og USA og som viser gode resultater (Van der Hart et al., 2006).
Metoden fremmer et ressursfokus på traumer i tidlig fase arbeid der den utsatte lærer
mestring av traumereaksjoner som gjenopplevelser, søvnvansker forvirring i tid og
emosjonell tilbaketrekning (Anstorp et al., 2006). Den gjør bruk av kroppsorienterte metoder
som hjelper mot smertetilstander og kronisk frykt og å hente frem ressurser som glemmes i
krig. Disse metodene kan med fordel brukes i kommunalt arbeid med flyktninger på en helt
annen skala enn det gjøres i dag.
Om Tsjetsjenia:
Historiske kjernehendelser og den politiske situasjonen i dag:
Tsjetsjenia er en stat i området Kaukasus i Russland, en av de som prøvde å frigjøre seg ved
Sovjetunionens fall, men som ikke ble akseptert som selvstendig stat. Årsakene til dette kan
være mange, men blant befolkningen selv anser de enorme mengdene olje i landet som en
sannsynlig årsak. De siste 60 årene har vært preget av turbulens, menneskerettighetsbrudd,
diktatur, opprør og krig.
Her er en rask oversikt over de viktigste kjernehendelsene, mer kan finnes i:
Borchgrevink (2007), Godal (2003), Jensen (2008), Mannes (2003), Mutaev (2007),
Politkovskaja (2000 og 2004), Seierstad (2007) og Stsjerbakova & Sjvedov (2006) Se litteratur
liste for titler.
Andre verdenskrig: Hovedandelen av befolkningen (400 000) sendt til sentral Asia og Sibir i
ku-vogner under Stalin. Dette var noe som de fleste minoriteter i Sovjet opplevde, og
innebar allikevel signifikante traumer for det som i dag er besteforeldre generasjonen.
1994-1996- Den første tsjetsjenske krig
1999-2002 - Den andre tsjetsjenske krig
Disse to krigene innebar signifikante traumer for foreldre generasjonen vi ser som
flyktninger i Norge. I aldersgruppen 25 -40 har en stor andel av mennene deltatt i krig, mens
en stor andel av kvinnene har vært mødre alene igjen i landsbyene under krigene. Denne
forelder generasjonen er også født under deportasjonen, mange husker begynnelsen av
barndommen i eksil i for eksempel Kasakhstan, hvorpå familien flyttet hjem igjen senere i
5
deres barndom. De fleste tsjetsjenske flyktningbarn i Norge mellom 10 og 16 år er født
under krig og har hatt barndommen under krig.
Dette betyr at det i denne flyktningpopulasjonen er 3 generasjoner med potensielt
selvopplevde traumer, i tillegg til 2 generasjoner som har vokst opp med potensielt
traumatiserte foreldre.
2003 til i dag - Krigen er tsjetsjenifisert.
Situasjonen i dag regnes som verre enn noensinne av mange Tsjetsjenere selv, og av
menneskerettighetsorganisasjoner som Helsingforskomiteen. Det pågår geriljakrig i skogene
mellom motstandsbevegelsen og styresmakten som holder med Russland. Det pågår
kidnapping av unge menn som potensielt kan bli geriljasoldater i et stort omfang (for innblikk
se filmen ”Balzach” som kommer til Norge i 2012, en strålende film vist på filmfestivalen i
Berlin 2011). Det er svært begrenset ytringsfrihet i Russland og de som er kritiske til
styresmaktene lever i fare. Den russiske journalisten Anna Politkovskaja ble drept etter at
hennes bøker om Tsjetsjenia ble utgitt, og menneskerettighetsaktivisten Natalja
Khusainovna Estemirova ble bortført og drept i Tsjetsjenias hovedstad Grosnyj 2009.
Når det kommer til trygghet versus risiko for overgrep, tortur og trakassering av
familiemedlemmer (psykisk krigføring) er det et markant skille mellom de som selv har vært
aktive, eller har familiemedlemmer som har vært aktive, i motstandsbevegelsen, enten mot
Russland eller mot det nåværende styret under Tsjetsjenias president Kadyrov.
Terroristangrepene mot Beslan, de tre blokkene i Moskva, selvmordsbombene på toget i
Moskva i 2010 og på flyplassen i Moskva i 2011 har alle blitt knyttet opp mot Tsjetsjenia av
den russiske stat. Alle kan nok ikke beviselig knyttes opp mot tsjetsjensk
motstandsbevegelse, men enten det er politisk spill og svartmaling, eller reelle terrorangrep,
eller begge deler, er terrorisme, selvmordsbombere og økende islamsk fanatisme en side av
den tsjetsjenske konflikt.
Tsjetsjeneres massive grad av utrygghet og mistillit i forhold til makthavere, enten det er i
hjemlandet eller i eksil, kan sees som resultat av de siste krigene samt deportasjonen. Likeså
kan behovet for å opprettholde vitale deler av tradisjoner og kultur sees som et forsøk for å
holde fast ved egen identitet når denne har blitt truet av en stormakt over generasjoner.
Den tsjetsjenske eksilbefolkningen står overfor mange av de samme utfordringene som
andre flyktningegrupper opplever her til lands, men muligens med større styrke. En
oppfatning av tsjetsjensk identitet står sterkt, også i et Norge hvor media i høy grad har
bidratt til å stemple befolkningen gjennom dårlige eksempler. Dette utgjør omfattende
utfordringer i synet på hverandre både for tsjetsjenere, andre flyktningegrupper og
nordmenn.
Krigen i Tsjetsjenia oppleves av mange tsjetsjenere i Norge i dag som endeløs og meningsløs.
Dette bidrar til å øke traumesymptomene og svekke mulighet for håp og gjenreising etter
krenkelser. Dette er et aspekt som er viktig å være bevisst i møtet med Tsjetsjenere versus
andre flyktninger som har fått oppreisning som for eksempel kurdere fra Irak.
6
”The idea, that any devastating conflict or war injury could be justified or
satisfactorily explained, is usually essential to inspire any victimized person to
cope with the war anguish and its aftermath. However, the more people
perceive that war as meaningless or endless, the worse they will feel and
eventually become (Abi- Hashem, s 157 2006)

2. Prosjektgjennomføringen og metode
Oversikt over deltakere i prosjektet
Prosjekteier Alternativ til Vold
Prosjektleder Cecilie Kolflaath Larsen
Interne medarbeider i ATV Hilde Brendalsmo: ATV Asker og Bærum
Tormod Flatby Lindheim: Leder ATV Asker og Bærum
Eksterne medarbeidere Kirsten Jagmann: Leder Flyktningeteamet, PSBU
Iver Grønvold: Bufetat
Jon Nichols: Conflict Management and Communication Consultant
Kulturtolker Anzor Abaev
Zalina Abajeva
Mouslim Kourakaev
Fatima Ajgirieva
Styringsgruppe Marius Råkil: Direktør ATV Stiftelsen
Margrethe Fernandes Høgeid: Økonomisjef ATV Stiftelsen
Prosjektveiledere Judith van der Weele: van der Weele AS
Per Øystein Stensvåg: ATV Stiftelsen
Samarbeidspartnere Tsjetsjensk Diaspora
Politiet i Asker og Bærum
Barnevernet i Bærum
Psykisk helsetjeneste for barn og unge i Bærum
BUP i Bærum
NAV i Bærum
Flyktningkontoret i Bærum
Alle skoler i Bærum
Bærum mottak
Utekontakten Bærum
PPT

Oversikt over drift av prosjektet
Kulturtolker
Helt fra begynnelsen av prosjektet ble det ansett som særdeles viktig med en inngangsport
inn i det tsjetsjenske miljøet, vi ønsket oss kulturtolker og vi ønsket kulturtolker forankret i
den nasjonale tsjetsjenske ”Diasporaen”. ”Diaspora er et ledende organ som de fleste
fremmedkulturelle i et land har, den har stort sett et kulturelt ansvar og er valgt av den
representerte befolkningen, av og til har den også et politisk ansvar. Vi kontaktet Diasporen,
7
hadde flere treff med den tsjetsjenske lederen i Norge og fikk der kontakt videre i miljøet i
Bærum. Det bor ca 500 tsjetsjenere i Bærum, hvilket utgjør 10 % av tsjetsjenerene i Norge,
og gjør Bærum til den kommunen med flest tsjetsjenere i Norge. Vi var heldige og fikk med
oss den ”tsjetsjenske lederen” i Bærum, samt andre respekterte personer som kjenner
miljøet godt.
Gjennom hele prosjektperioden møttes prosjektleder, prosjektmedarbeidere og kulturtolker
hver 14 dag. Vi hadde også to heldager sammen. Vi opplevde det som svært verdifullt å ha
kulturtolkene med hele veien.
Tillit og mistillit
Det viste seg raskt gjennom prosjektet at den strukturelle vold tsjetsjenere har vært utsatt
for, det korrupte statsapparatet de har levd under, gjorde de mer mistroiske enn en
nordmann kan forestille seg. Det var gjentatte ganger oppe til diskusjon hvor vidt journaler
ble overlevert til den russiske ambassade, hvorvidt vi sto i ledetog med UDI i deres
utkastelser etc. Dette var reelle bekymringer, og å møte disse, lærte oss enormt om arrene
etter diktaturets lammende makt. Hadde det ikke vært for kulturtolkene hadde vi nok ikke
fått innpass i gruppen. Viktig læring for oss ble:
I møtet med flyktninger utsatt for strukturell vold og krenkelse på systemnivå:
1) Må man forklare taushetsplikt i detalj
2) Man må forklare forskjell på politi, militæret og andre uniformerte, for mange er en
uniform en uniform, en uniform er korrupsjon og makt, en uniform virker re-
traumatiserende og minner om tortur, overgrep og krenkelser.
3) Man må forklare hva det vil si å være i en rettstat uten tortur; norsk politi bruker ikke
tortur, de går ikke med våpen etc.
4) Man må bruke svært mye tid på relasjonsbygging og tillitsskaping, man må tåle å jobbe
for tilliten og vise seg tilliten verdig.
Fester og ritualer
En fin måte å bygge relasjon på er å gå inn i et slikt prosjekt med en genuin intensjon om selv
å lære, utvide horisonten og få påfyll. Vi arrangerte en fest helt i begynnelsen av prosjektet
for å informere om prosjektet og treffe flest mulig fra det tsjetsjenske miljøet i Bærum. 100
personer møtte opp, barn og voksne. Rådmannen åpnet festen med en tale, det var dans,
mat og sosialisering. En svært god begynnelse! Vi hadde en tilsvarende fest senere i
prosjektet, det tsjetsjenske miljøet selv arrangerte i tillegg fester til ID og nyttår. Ved
avslutningen av prosjektet tok miljøet selv initiativ til en stor konsert med kjente musikere
fløyet inn fra Tsjetsjenia. Tsjetsjenere kom fra hele landet til denne konserten.
Grupper, turer, sammenkomster
Før oppstart hadde vi en ambisjon om terapigrupper i prosjektet, men fikk fort erfare at
dette ikke ville skje. Å utlevere sine traumer i en gruppe er for de fleste tsjetsjenere i strid
med normer, man holder sine problemer innen sin familie. Videre var det vel naivt i
utgangspunktet å tro at noen, i en så liten gruppe, hvor de fleste kjenner hverandre, vil i
gruppeterapi med sine egne. Om dette skulle forsøkes igjen, bør det være på tvers av
kulturelle grupper. Vi prøvde, mot slutten av prosjektet, å starte opp en psykoedukativ
8
gruppe, for fedre med ”Circle of Security” undervisning. Igjen falt det igjennom, ingen kom,
da det ikke er forenelig med den tsjetsjenske mannsrollen å fokusere på å være far og lære
om å være far i det offentlige rom foran andre.
Det vi imidlertid fikk til, med stort hell, var ikke-terapeutiske-grupper. En for kvinner, en for
menn og en for gutter. Intensjonen med disse var tredelt:
1. Selv å lære mer om tsjetsjensk kultur, krigstraumer og det å være
en flykting.
2. Bidra til stabilisering via positive opplevelser og samlinger.
3. Bidra til opphevelse av krenkelse via handlinger som symboliserer
verdighet, respekt og likeverd.
En av de viktigste læringene i dette prosjektet har vært å se det relasjonelle som grunnlaget
for all terapi, både den intenderte individuelle terapien og den som den mer uintenderte
spontane som ble resultat av mange av gruppetreffene. Handlingene som gjøres underveis
er viktigere enn samtalene i terapirommet.
Resultatet av guttegruppa ble en film som ble vist på avslutningskonferansen og som
planlegges brukt videre i arbeidet med konfliktløsing mellom kulturelle grupper, redefinering
av opplevd identitet og stigmatisering. Filmen er finansiert av tilleggsmidler som er søkt
utenom prosjektet og er slik sett en selvstendig del av prosjektet. Link til filmen finnes som
vedlegg i denne sluttrapporten.
Alle gruppene har møttes regelmessig over lang tid, kvinnegruppa ca 1 år, hver gang mellom
6 og 10 personer, hver gang hjemme hos noen, men god mat og representanter fra
prosjektgruppa. I denne gruppen har vi erfart hvor vanskelig det er å finne samtaletemaer
som går utenom det vonde, vi har sett hvor lett det er for en hel gruppe å overveldes i
fellesskap av smertefulle minner, samt smertefulle liv i nåtid.
Manne- og gutte- gruppa har pågått ca 1,5 år og har pågått helt til avslutningen av
prosjektet. De har vært ledet av Jon Nichols og Iver Grønvold fra Bufetat. De har også vært
mellom 6 og 10 deltakere per gruppe hver gang. Guttegruppa har stort sett møttes i
gymsaler på skoler til lek og aktiviteter, guttene har vært mellom 15 og 23 år. Mennene har
hatt sine treff hjemme med god mat og samtaler. I tillegg har disse to gruppene vært på to
hytteturer sammen, over to helger, og har samarbeidet om produksjon av filmen. Disse
gruppene har også alltid hatt representanter fra prosjektet til stede.
Gutte- manne- gruppa og filmlaging
Med en tanke om at det spenningsfylte forholdet mellom tsjetsjenere og nordmenn kan bli
bearbeidet gjennom krysskulturelle, tilrettelagte møter samt bistand til en styrt
introspeksjon, startet Jon Nichols (Community Arts and Conflict Management practitioner
fra England) opp gutte- og manne- gruppa.
Hans tanke er at utvikling og styring av relasjonsbyggende strukturer er essensielt, hvis
tsjetsjenere i Norge skal få utnyttet sitt potensial i forhold til å bidra på arbeidsmarkedet
eller andre arenaer, med sine, i utgangspunktet omfattende og mangfoldige egenskaper.
9
Dette betyr blant annet å få avkledd og problematisert disse ovennevnte negative og
stigmatiserende bildene, som nordmenn ofte har, og også tsjetsjenerene har av seg selv.
Sammen med Iver Grønvold (seniorrådgiver i statens barnevern Bufetat, Fagteam Sandvika)
startet han opp en gruppe med gutter fra tenårene til tidlige i tyveårene og en gruppe med
eldre menn. Gruppene var noe flytende, det vil si at enkelte kjernemedlemmer har var med
hele tiden, mens en større gruppe var til og fra, i prosessen. Etter hvert etablerte større
kontinuitet seg.
Arbeidsprosessen var saktegående, men planlagt, og innebar en serie møter gjennom 2010.
Samtalene har vært ”brede” og rike, og gikk ofte langt utover planlagte tidsrammer pga stort
engasjement. Det ble rundt sommeren 2010 bestemt at det ville være svært nyttig å finne en
måte å dele noen positive og spesifikke referansepunkter om det tsjetsjenske samfunnet
med andre grupper og organisasjoner lokalt. Grunnen til dette var tosidig: først ville den
forhåpentlig dyrke fram en egen mer ”objektiv” vurdering av egne erfaringer i egne
kontekster, og for det andre ønsket vi at denne prosessen skulle være kreativt orientert, noe
som skulle kunne løfte fram selvtilliten og selvaktelsen hos deltakerne, isolert sett og i
sammenheng med viktige diaspora temaer. Ved flere anledninger utfordret de spesielt
ungdomsgruppen direkte – med varsomhet – i forhold til hvorledes de har valgt å løse
konflikter og delvis også tendensen til voldsbruk.
Høsten 2010 ble det trukket inn teknisk ekspertise ift filmen som ble produsert (se link under
vedleggene). Filmen ga en ny dimensjon til arbeidet, og i tillegg brakte ungdommene
nærmere en oppfatning av et sluttprodukt, og således også en opplevelse av å ha en
stemme.
En kreativ og interaktiv prosess som denne har vært peker i tre retninger: den stimulerer
mottakere av diskriminering til å kunne henvende seg til den eller de som man antar har
slike holdninger. Gjennom denne kontakten nedbygger man stereotypier, hos mottaker,
avsender og eventuelt observatør. Alt dette skal kunne bidra til å redusere spenninger og
vold mellom grupper, og å sørge for at deltakerne øker sin forståelse i forhold til
vanskeligheter mellom ulike grupper, og derigjennom vil bidra til å redusere den.
Lørdagsskolen
Som en selvstendig avløper av prosjektet startet kulturtolk Zalina Abajeva opp en
lørdagsskole for tsjetsjenske barn. Her møtte det, hver lørdag, i 6 måneder opp 20-30 barn
for å lære tsjetsjensk, tegning, håndarbeid og andre aktiviteter. Flere av kvinnene i
kvinnegruppen var med på dette. Tanken bak denne var tredelt:
1. Å gi sterkt traumatiserte foreldre avbrekk fra foreldrerollen for deretter å ha mer å gi
etter pustepausen.
2. Samtidig å gi barna fri fra traumer med fokus på stabilisering og lek.
3. Å sikre at barna lærer sitt språk og sin kultur, at viktige overføringer ikke dør ut.
Terapi med krigstraumer og traumevold
1. Ca 35 tsjetsjenere har gått i terapi hos oss i løpet av prosjekttiden. I forhold til
traumeteori har vi primært vektlagt strukturell dissosiasjons teori og sensorimotorisk
10