Table Of ContentSenk Bismarck!
WILLIAM L. SHIRER
STABENFELDT FORLAG
Stavanger
Originaltittel
THE SINKING OF THE BISMARCK
Utgitt i serien
LANDMARK BOOKS
av Rand om House Inc. New York
Oversatt av
ARNE GRØNNINGSÆTER
Printed in Norway
Aktietrykkeriet i Stavanger
1963
INNHOLD
1. Den mektige Bismarck stikker til sjøs 7
2. Bismarck skygges 20
3. Bismarck senker Hood 32
4. «Hood må hevnes» 36
5. Bismarck forsvunnet 43
6. Hvor er Bismarck? 54
7. Bismarck blir funnet igjen 66
8. Britene angriper feil skip 78
9. Lykken snur seg i ellevte time 92
10. En fryktelig natt ombord i Bismarck 108
11. Bismarck blir senket 122
Litt om kildeskrifter 137
Jakten på Bismarck fra time til time 139
Den mektige Bismarck stikker til sjøs
Det var en mørk og truende tid for Storbritannia.
Det var den andre våren i den annen verdens
krig, og britene sto alene mot Tysklands tilsynela
tende uovervinnelige og mektige militære makt.
Tyskland hadde begynt krigen den 1. september
1939 med å angripe Polen og hadde erobret det
meste av Europa. I 1940 hadde tyskerne, ledet av
den fanatiske nazidiktatoren Adolf Hitler, over
rumplet Norge og Danmark, Holland, Belgia og
Frankrike. Og de hadde jagd restene av den britiske
unnsetningsstyrken tilbake over den engelske kana
len. Etter Frankrikes fall i slutten av juni 1940 var
Italia gått med i krigen på Tysklands side. Under
førerskap av en annen fascistdiktator, Benito Mus-
7
Nord-Atlanteren og landene som omgir det.
Kartet viser de fire rutene Bismarck kunne
solini, truet Italia de britiske stillinger i Middel
havet og i Egypt.
I begynnelsen av april 1940 hadde de seierrike
tyske hærstyrkene rykket inn i Jugoslavia og Hellas.
Britene var kommet de tapre, men små, greske styr
kene til hjelp, men ble drevet bort fra fastlandet.
De prøvde å holde stand på den greske øya Kreta.
Hjemme i England led de svære tap på grunn
av tysk bombing. Hele vinteren 1940—41 var nazi-
flyene kommet over natt som dag for å slippe sin
dødbringende last. Store områder av London og
andre byer lå i ruiner.
Den britiske marine hadde behersket havene i
århundrer, men nå var den i en fortvilet situasjon,
og den ble stadig verre.
Etter sine erobringer sommeren 1940 var tyskerne
i stand til å bruke havnene og flyplassene langs
kysten av Vest-Europa. De strakte seg fra det nord
lige Norge til det sørlige Frankrike. Fra de nye
basene gikk tyske undervannsbåter, krigsskip og
bombefly ut over havene og gjorde et fryktelig inn
hogg i britisk skipsfart. Storbritannia var helt av
hengig av denne skipsfarten. Våren 1941 var tapene
blitt så store i skipsfarten på Storbritannia at det
var et alvorlig spørsmål om øyriket kunne holde ut.
I februar og mars samme år brøt de kraftige, nye
tyske slagkrysserne, Scharnhorst og Gneisenau ut i
Atlanterhavet og senket 22 britiske handelsskip.
10
Deretter klarte de å komme tilbake til Brest i Frank
rike.
Tidlig i mai fikk det britiske admiralitetet vite
at det nye tyske slagskipet Bismarck hadde fullført
sine prøver i Østersjøen. Det kunne hva dag som
helst stikke til sjøs for å angripe britisk skipsfart.
En stor del av Storbritannias slagskip og hangar
skip kunne ikke settes inn mot Bismarck i Atlanter
havet. De hadde andre oppdrag i Middelhavet, hvor
de prøvde å bekjempe Italia som selv hadde en stor
flåte. De hadde det også travelt med å hjelpe de
britiske hærstyrkene som kjempet mot tyskerne i
Hellas og mot italienerne i Nord-Afrika.
Om morgenen den 20. mai 1941 satte tyskerne
inn det største flybårne angrep i krigshistorien mot
britenes stillinger på Kreta. En stor del av den bri
tiske Middelhavs-flåten gikk for full fart til om
rådet for å hjelpe hæren som sto overfor et nytt
nederlag. I London var man nedtrykt over nyhetene
om det tyske fallskjermangrepet. Men enda mer
nedtrykt ble man over andre nyheter neste dag.
Klokken åtte om morgenen den 21. mai mottok
admiralitetet i London en kodemelding fra en bri
tisk agent i Sverige.
Kvelden i forveien hadde han fra Sverige sett to
store tyske krigsskip dampe nordover gjennom sun
det mellom Sverige og Danmark. Skipene var selv
sagt på vei til det tyskokkuperte Norge for å bryte
11
ut fra en av de mange havnene eller fjordene som
tyskerne i den siste tiden hadde brukt som baser på
vei ut i Atlanterhavet.
Den illevarslende meldingen ble straks sendt vi
dere til Sir John Tovey, øverstkommanderende for
Home Fleet. Han var ombord i flaggskipet King
George V i Scapa Flow, den store marinebasen på
Orknøyene nordenfor Skottland. Sir John var en
spenstig liten kar med et rolig gemytt. Han tok
krisesituasjoner som de kom. Han hadde ord på seg
for å vekke tillit og optimisme blant sine offiserer
og mannskaper. Han ble hverken overrasket eller
rystet over nyhetene, som han fikk om morgenen
den 21. mai, men han var klar over betydningen.
Han sammenkalte øyeblikkelig staben for å diskutere
situasjonen. Oppgaven var å finne ut om de tyske
krigsskipene stakk til sjøs, hvilket mål de hadde og
hvor. Så kunne de sette i gang de nødvendige mot
tiltakene.
Admiral Tovey var ganske sikker på at det var de
tyske krigsskipene, slagskipet Bismarck og en tung
krysser av Hz/j^^r-klassen, som var rapportert.
Kampegenskapene hadde etterretningsvesenet i ma
rinen sørget for at han kjente.
Jeg hadde selv sett Bismarck og krysseren Admi
ral Hipper ved marineverkstedet i Hamburg første
juledag ett år tidligere. Der hadde jeg fått anled
ning til å få vite en del om skipene. I sine respektive
12