Remedier mot det absurde

70 Pages·2009·0.33 MB·Norwegian

Remedier mot det absurde
En eksistensialistisk analyse av Henrik Ibsens Lille Eyolf

Av Vincent Kouters

Av Vincent Kouters
Studentnr. 0047856
Universitet Universiteit van Amsterdam
Major Scandinavische Talen en Culturen
Minor Literatuurwetenschap
Veiledere Dr. Suze van der Poll
Prof. Dr. Henk van der Liet
Dato april - august 2009
Vincent Kouters

Hovedoppgave Scandinavische Talen en Culturen

Universiteit van Amsterdam
Faculteit der Geesteswetenschappen

Av Vincent Kouters
Studentnr. 0047856
Universitet Universiteit van Amsterdam
Major Scandinavische Talen en Culturen
Minor Literatuurwetenschap
Veiledere Dr. Suze van der Poll
Prof. Dr. Henk van der Liet
Dato april - august 2009

‐ 2 ‐
Innhold

Forord ............................................................................................................................................................. - 4 -
1. Innledning ................................................................................................................................................... - 5 -
1.1 Eksistensialisme ................................................................................................................................... - 6 -
1.2 Lille Eyolf .............................................................................................................................................. - 8 -
2. Et absurd stykke ...................................................................................................................................... - 11 -
3. Forskningshistorie ................................................................................................................................... - 17 -
3.1 Psykoanalyse ...................................................................................................................................... - 18 -
3.2 Modernitetsproblemet ....................................................................................................................... - 20 -
4. Teori .......................................................................................................................................................... - 24 -
4.1 Kierkegaard og fortvilelse ................................................................................................................. - 25 -
4.1.1 Frygt og Bæven ............................................................................................................................ - 28 -
4.1.2 Begrebet Angest ........................................................................................................................... - 30 -
4.2 Camus og det absurde ....................................................................................................................... - 31 -
4.2.1 Myten om Sisyfos ......................................................................................................................... - 32 -
5. Analyse ...................................................................................................................................................... - 34 -
5.1 Fallet fra bordet ................................................................................................................................. - 35 -
5.2 Remedier mot det absurde ................................................................................................................ - 39 -
5.2.1 ”Det menneskelige ansvar” ........................................................................................................ - 39 -
5.2.2 ”Den uendelige ensomhed” ........................................................................................................ - 42 -
5.2.3 ”Den fuldfærdige” ...................................................................................................................... - 43 -
5.3 ”Der er nogen, som banker” / Rottejomfruen ................................................................................. - 46 -
5.4 ”En liden fremmed gut” .................................................................................................................... - 49 -
5.5 “Hvem?” / Gud .................................................................................................................................. - 52 -
5.6 ”Ikke for al himlens herlighed!” / Selvmord ................................................................................... - 53 -
5.7 ”En brors og en søsters kærlighed” ................................................................................................. - 55 -
5.8 ”To gode rejsekammerater” / De siste to remediene ...................................................................... - 58 -
6. Avslutning ................................................................................................................................................. - 61 -
Samenvatting ................................................................................................................................................ - 64 -
Litteratur ...................................................................................................................................................... - 67 - 

‐ 3 ‐
Forord

Denne hovedoppgaven har sitt opphav i Oslo. I Norges hovedstad leste jeg for første gang så vel
Ibsens Lille Eyolf som Albert Camus’ Myten om Sisyfos. Da visste jeg ikke at jeg ville lese dem
om og om igjen noen år senere, når disse tankevekkende tekstene ville danne utgangspunktene
til hovedoppgaven. I 2002 gikk jeg på en rekke forelesninger om Ibsen som ble gitt av Gudleiv
Bø ved Universitet i Oslo. Vi leste fra Brand til Når vi døde vågner, og Ibsens dramatikk viste
seg å være utmerket underholdende og morsomt. Jeg skrev en liten semesteroppgave om Hedda
Gabler som hette ”Den moderne Sisyfos”.
Mange år senere (kanskje ett eller to for mange) skriver jeg igjen om Ibsen og Camus.
Denne oppgaven er derimot ikke så liten, og den har lært meg mye mer om disse to litterære og
filosofiske tungvektene, og ikke minst om Kierkegaards filosofiske smuler.
Det hadde først og fremst vært umulig å skrive denne hovedoppgaven uten de mange,
koselige og intensive norsktimene av Tanja Bouwman og Suze van der Poll, som lærte meg å
lese og skrive det norske språket. Tusen takk. Hvordan denne hovedoppgaven ville ha sett ut
hvis ikke Suze van der Poll hadde vært veilederen min, skal vi aldri vite, og det er kanskje best.
Jeg hadde ikke kunne skrive den uten hennes kyndige og nøyaktige nærlesinger.
Jeg vil takke familie og venner for å erindre meg på dette arbeid når jeg i de siste årene
av og til hadde tankene helt andre steder, og for å oppmuntre og inspirere meg til skrivingen.
Takk skal du ha, pappa, mamma, Suzanne, Jan-Marijn, Lobke, Johan, Pam, Léon og Niels-Jan.
Takk skal også Hein Janssen ha, for å gjøre meg i stand til å kombinere skrivingen av
hovedoppgaven og min jobb i avisa.
Helst vil jeg takke Irene, som satt overfor meg ved skrivebordet mens hun arbeidet med
sine egne hovedoppgaver og som hjalp meg utføre dette store arbeid. For å si det med Professor
Rubeks ord (uten å ville trekke samsvaret mellom Ibsens skikkelser og oss for langt): ”Det er
dig, jeg skylder alt, alt, Irene. Tak for det.”1
Amsterdam, 16. august 2009

1 Ibsen, SV XIII, 232.
‐ 4 ‐
1. Innledning

Av de tolv samtidsdramaene Henrik Ibsen skrev mellom 1877 og 1899 er det Lille Eyolf (1894)
som ikke er helt som de andre. Dramaet skiller seg ut på flere måter. Forskere har blant annet
pekt på det merkelige stillestående eller udramatiske ved handlingen, på stykkets tvetydige slutt
som kan bli tolket ironisk eller ikke, og på Rottejomfruen, som bare er et av de fremmedartete
symbolske elementene i teksten. Men mest oppsiktsvekkende er vel at sønnen Eyolf, stykkets
tittelkarakter, drukner i slutten av første akt. Dette setter i gang et prosjekt av sorg hos
foreldrene.
Tittelkarakteren er altså ikke hovedpersonen i vanlig forstand, fordi barnet er fraværende
i største delen av historien. Det er Alfred og Rita Allmers, barnets foreldre og deres måte å
bearbeide tapet på stykket handler om. Særlig deres sorg over det døde barnet setter sitt preg på
de siste to av de tre aktene. Eyolfs fravær er en forutsetning for handlingens forløp. Dødsfallet
får foreldrene til å erfare at noe mangler ved deres egen væremåte eller eksistens. De oppdager at
de har sorg over et barn de aldri har kjent. De blir seg bevisst at det ikke har vært mer enn en
fremmed til dem. ”Vi vant aldrig gutten, Alfred. Ikke jeg. Ikke du heller.” sier Rita Allmers på et
av sine dystre momenter. 2 Rita er en kvinne med onde og voldsomme kanter, ulik Alfred som
”går så stille med alting”.3 Etter at Eyolf har dødd er Rita særlig opptatt av seg selv. Hun klager
over det smertelige tapet hun føler og hun tror at hun blir hjemsøkt av Eyolfs onde øyne. Hun
føler skylden over Eyolfs død.
Også Alfred Allmers tror at han er skyldig i Eyolfs død. Men han sitter helst alene ved
fjorden og tenker sitt. Alfred er filosof. Han prøver å fylle hendelsen med mening. Tankene
hans, slik han formidler dem til søsteren Asta, er mørke og triste. Han vurderer selvmord, å gå
tilbake til fjellene han nettopp har kommet fra, eller bare å skille seg fra den overbærende kona
si.
Skyldspørsmålet bringer for dagen en synd fra fortiden og avdekker noen grunnleggende
forskjeller mellom hovedpersonene. Både Rita og Alfred tvinges inn i et avgjørende valg om
hvordan de skal fortsette sitt eget liv. Konfrontasjonen med Eyolfs død og opplevelsen av angst

2 Ibsen, SV XII, s. 241.
3 Ibsen, SV XII, s. 200.
‐ 5 ‐
som særlig Rita rammes av, setter dem i stand til å erfare noe grunnleggende ved sin egen
eksistens. Det er altså en eksistensiell situasjon de befinner seg i, en ekstrem tilstand som især
eksistensfilosofene har vært opptatt av. Jeg vil lese Lille Eyolf som et litterært uttrykk for slik en
eksistensiell erfaring som setter i gang et prosjekt av selvbetraktning og forvandling.

1.1 Eksistensialisme
Eksistensfilosofien er en retning innenfor filosofien som har gjort bruk av og som har hatt stor
betydning for litteraturen i det 20. århundre. Den har den menneskelige eksistensen som
hovedemne og er opptatt av at mennesket selv må ta ansvar for livet sitt og gi det mening.
Danskeren Søren Kierkegaard (1813 - 1855) regnes som dens grunnlegger. Et av de viktigste
verkene han skrev var Enten - Eller (1843). Filosofer som Friedrich Nietzsche, Martin
Heidegger, Karl Jaspers, Jean Paul Sartre og Albert Camus har videreutviklet Kierkegaards
filosofi i det 19. og 20. århundre. Til tross for at de fremstiller forskjellige varianter av
eksistensfilosofien, er de enige om at menneskelig væren kjennetegnes ved at mennesket kan se
på seg selv og forholde seg til sitt fremtidige liv. Det kan ane fremtiden og derfor se
konsekvensene av oppførselen sin. Det er denne innsikten som ligger innbakt i begrepet
’eksistens’. Eksistensen er imidlertid ikke et entydig begrep. Filosofene skiller mellom en
’fortvilet’ og en ’autentisk’ eksistens. De fleste menneskene lever en ’fortvilet’ eksistens. De har
ikke eksplisitt valgt å være seg selv, istedenfor er de styrt av forventninger av andre og
samfunnets fordringer. De lyder folk som sier: ”[s]likt noe gjør man da ikke,” for å sitere
assessor Bracks siste ord i Ibsens Hedda Gabler (1890).4 Den ’autentiske’ eksistensen utmerker
seg ved å være illusjonsløs, personen erkjenner seg selv, som han eller hun er. Overgangen til
denne eksistensformen muliggjøres av angsten, en eksistensiell erfaring som en konfrontasjon
med døden.
I Enten - Eller kaller Kierkegaard folk som lever en fortvilet eksistens spissborgere. Når
de ser på seg selv (for eksempel i speilet) ser de ikke en bestemt identitet, de ser ikke et selv,
men en fremmed, eller en annen. Spissborgere lever ifølge Kierkegaard i en slags lykkelig
uvitenhet om sin egen eksistens og identitet. For de som bryter ut av spissborgerens fortvilede
eksistens, er det flere muligheter. Kierkegaard skjelner mellom to typer mennesker: Estetikere og
etikere.

4 Ibsen, SV XI, s. 393.
‐ 6 ‐
Estetikeren blir seg bevisst eksistensen, og vil helst unngå den. Estetikeren vil flykte fra
virkeligheten og vil helst fylle kroppslige behov. Også hengiver estetikeren seg ofte til
kunstneriske opplevelser, som ordet allerede impliserer. Etikeren derimot velger imidlertid å
være ansvarlig, for eksempel med ekteskap og barn. Den behøver ikke å flykte, fordi den føler
ansvar for livet og kjærligheten. Kierkegaard hevder sluttelig at fortvilelsen tross alt kommer
tilbake etter noen tid, selv om man har utviklet seg til estetiker eller etiker. Og med fortvilelsen
kommer også angsten og skyldfølelsen. Ingen av dem blir virkelig lykkelig: Estetikeren
begynner å kjede seg og etikeren føler at livsprosjektet mislykkes.
Fortvilelsen kan føre til et tredje stadium, nemlig et religiøst. Et menneske som befinner
seg i det religiøse stadiet hengir seg til Gud. Overgangen til det religiøse stadiet betrakter
filosofen som et sprang, et ubegripelig valg. Det er ubegripelig fordi troen er hinsides fornuften.
Kierkegaard kaller det et absurd sprang.
Det absurde spranget tyder på sider ved eksistensen som fremstår som gåtefulle og som
mennesket forgjeves forsøker å finne en forklaring på, det transcendente. Kierkegaard kalte det
Gud.5 Dette betrakter den franske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913 - 1960) som et
stort problem i Kierkegaards eksistensialisme. I essayet Myten om Sisyfos (1942) avviser Camus
transcendensen. Han prøver å lete etter en måte å live autentisk på som unngår flukten i en
mening som ligger utenfor verden. Han finner et eksempel på autentisk liv i den greske myten
om Sisyfos. Den autentiske eksistensen finner man ansikt til ansikt med det absurde, ifølge
Camus.
Han hevder at det finnes en grunnleggende forskjell mellom det vi krever av universet
(mening, struktur, orde) og det som universet gir oss (kaos). Det absurde ligger i denne
splittelsen mellom mennesket som søker etter mening og harmoni, og universet som bare kan
tilby oss stillhet og betydningsløse fenomener. Hverdagens ubalanse har skapt en
fremmedfølelse i mennesket, en følelse av at ting ikke henger sammen eller stemmer overens,
det vil si: angst. Når man blir seg bevisst denne absurde følelsen, så blir det tydelig at livet ikke
har noen mening:

[I]n a universe suddenly divested of illusions and lights, man feels an alien, a stranger.
[…] This divorce between man and his life, the actor and his setting, is properly the

5 Jfr. Thielst, 1994, s. 161.
‐ 7 ‐
feeling of absurdity. All healthy men having thought of their own suicide, it can be
seen, without further explanation, that there is a direct connection between this feeling
and the longing for death.6

Camus ser tre måter å løse problemet av livets absurditet på: selvmord, en lengsel etter
transcendens og det å leve det absurde livet. De første to er flukter, den siste er den eneste
autentiske løsning. Camus lurer på om livet er verdt å leve hvis man er bevisst det absurde. Hvis
ikke, så kan selvmord tjene som en flukt ut av det. En annen flukt fra den absurde følelsen er å
tro på noe høyere, å rette all håp på noe transcendent, for eksempel Kierkegaards Gud. Men
Camus avviser denne løsningen fordi han tror man skal godta verdens iboende absurditet, at det
finnes hverken harmoni i denne verden eller en ekstern meningsgivende instans. Både selvmord
og håp på det transcendente er flukter og inautentiske handlinger, måter å unngå å ta ansvar for
livet og de byr derfor ikke på en virkelig eller konkret løsning. Camus kaller Kierkegaards
absurde sprang i det transcendente også ”filosofisk selvmord”.7
Derfor foreslår han et tredje alternativ: Å leve det absurde livet. Det vil si at man alltid er
bevisst seg den grunnleggende motsigelsen som det absurde sikter til, og at man lever et intenst
liv med sikkerheten om at ingenting er sikker: ”I don’t know whether this world has a meaning
that transcends it. But I know that I do not know that meaning and that it is impossible for me
just now to know it.”8
Det absurde er konflikten mellom den menneskelige grunnen og et urimelig univers, og
det absurde eksisterer bare så lenge man er seg bevisst konflikten. Så det absurde individet må
holde på en bevisst forståelse av denne konflikten uten å ha håp på å overvinne den, for det er
umulig. Camus identifiserer igjen tre måter å omgås det absurde på: Opprør, frihet og lidenskap.
Der Kierkegaard hopper over det absurde, i en urokkelig tro, omfavner Camus den
grunnleggende usikkerheten og foreslår å leve i en tilstand av kontinuerlig opprør mot det.

1.2 Lille Eyolf
Både Rita og Alfred Allmers befinner seg på et punkt i livet der de blir seg bevisst denne indre
konflikten som er det absurde. Døden av Eyolf setter dem i stand til å oppleve den eksistensielle

6 Camus, 1942, s. 13.
7 Jfr. Camus, 1942, s. 32.
8 Camus, 1942, s. 51.
‐ 8 ‐
angsten, forutsetningen for innsikten i det absurde. Det er påfallende at de faktisk diskuter og
vurderer strategiene for å overvinne konflikten, eller følelsen av angst, som Camus nevner i
essayet. Alfred alluderer for eksempel bokstavelig til et dobbeltselvmord. ”Men om nu jeg gik til
Eyolf? Og du havde den fuldeste forvisning om, at du skulde træffe både ham og mig der. Vilde
du så komme over til os?” spør han Rita.9 Men hun avslår tilbudet. Og begge to er sterkt opptatt
av å oppfylle sitt begjær etter ”a meaning that transcends”. For Rita er det et krav om absolutt
kjærlighet. Bare hvis hun har Alfred helt for seg selv, får hun følelse av at livet har mening. Hun
sier ved slutten: ”Du har skabt en tom plads indeni mig. Og den må jeg prøve på at fylde ud med
noget. Noget, som kunde ligne en slags kærlighed.”10 Den ateistiske Alfred er særlig opptatt av å
innstille noe transcendentalt i det jordiske livet.
Påfallende er at Alfred Allmers allerede før den skrekkelige hendelsen av Eyolfs død
viser seg å være en mann som befinner seg midt i en eksistensiell krise, en slags midtlivskrise.
Grunnen til det er at Alfred er en ulykkelig mann, og har hatt en slags anelse av det absurde, av
et liv uten illusjoner: ”Når jeg tænker tilbage på mit liv – og min skæbne – i de sidste ti-elleve år,
så står det næsten for mig som et eventyr eller som en drøm.”11 Når stykket starter har han
nettopp vært på tur noen uker, helt alene, for å reflektere over livet sitt.
Spørsmålet er om Rita og Alfred til slutt blir ekte absurde helter. Eller om de velger å
springe over det absurde, i håpet å finne en transcendental eller overnaturlig livsoppfyllelse.
For å svare på dette spørsmålet skal jeg lese Lille Eyolf med vekt på det absurde i teksten. Jeg vil
ta hensyn til tematikken og symbolikken. Stykket tematiserer, etter min mening, det Albert
Camus kaller for den absurde følelsen. Alfred og Rita har hver sin strategi å omgås den.
Jeg tror en slik lesning kan virke opplysende for hele stykket, som ofte har vært sett på
som litt gåtefullt eller rett og slett uforståelig. Det er ikke mitt mål å forklare det nå en gang for
alle. Heller ikke vil jeg hevde at Ibsen egentlig skrev absurdistiske dramaer. Jeg vil imidlertid
belyse nye aspekter, ved hjelp av eksistensialistisk teori av Kierkegaard og Camus. Dette er en
innfallsvinkel som jeg med noen få unntak ikke støtte på i forskningen på Lille Eyolf, og er
vanskelig å finne i Ibsenforskningen som helhet hva gjelder Camus og det absurde.
Et av disse unntakene danner Errol Durbach som i “Sacrifice en Absurdity in The Wild
Duck” (1974) og boka ”Ibsen The Romantic” (1982) trekker inn det absurde når han undersøker

9 Ibsen, SV XII, s. 243.
10 Ibsen, SV XII, s. 266.
11 Ibsen, SV XII, s. 211.
‐ 9 ‐
hva det kan bety at et barn blir ofret for et uklart ideal. Det han ser på i Vildanden (1884) minner
om Lille Eyolf. Durbach retter fokus på barneofferet og spesielt den mytologiske aspekten av
ofret som han forklarer ved å referere til myten om Abraham og Isaak. Han konkluderer med at
et slikt barnedød er betydningsløst og absurd.12 Han avslutter med å si: ”The Wild Duck is
perhaps the first great existential drama in the history of the modern theatre.”13 Også Lille Eyolf
er et stor eksistensialistisk drama, som sier noe om menneskets vilkår.

12 Durbach, 1974, s. 101.
13 Durbach, 1974, s. 107.
‐ 10 ‐