Mennesket og teknikken : bidrag til en livsfilosofi

118 Pages·1988·30.323 MB·Norwegian

by  Spengler, Oswald

Mennesket
og teknikken
Bidrag til en livsfilosofi
av
Oswald Spengler
Innledet og oversatt
av Trond Berg Eriksen
Nasjonalbiblioteket
Depotbiblioteket
DREYERS BIBLIOTEK
Sogn og Fjo^an^lstriktshogskuli
BimpTEKET
Originalens tittel: Der Mensch und die Technik
© norsk utgave 1988 Dreyers Forlag A/S
Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til:
Dreyers Forlag A/S
Arbiensgt. 7
N 0253 Oslo 2
Det må ikke kopieres fra denne bok utover det som er tillatt etter:
- Åndsverkloven
- Fotografiloven
- Avtaler inngått med KOPINOR (interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk)
Kopiering i strid med lov eller avtaler kan medføre straffe- og
erstatningsansvar.
Omslag Sigurd Weseth
ISBN 82-09-10462-4 (ib)
ISBN 82-09-10461-6 (hft)
Typeset in Norway by Hamar Maskinsetteri
Printed in Portugal 1988
Innhold
Spengler og historiens løp ...................... 7
Forord ...................................................... 17
Teknikken som livsstrategi ................... 19
Fremgangsmåter og midler, kamp og våpen.
Utvikling og fullendelse. Forgjengelighet som
virkelighetens form.
Planteetere og rovdyr.............................. 31
Mennesket er et rovdyr. Å være bytte og ta bytte.
Bevegelse som flukt eller angrep. Rovdy røy et og dets
verden. Dyrenes uforanderlige artsteknikker og
menneskenes oppfinnsomme teknikk.
Menneskets tilblivelse:
Hånden og verktøyet .............................. 41
Hånden som redskap for følelse og handling. Fremstilling
og bruk av våpen adskilles. Befrielse fra artstvangen.
«Blikkets tenkning» og «håndens tenkning». Middel og
formål. Mennesket som skaper. Den enkelte handling.
Natur og «kunst». Den menneskelige teknikk er kunstig.
Mennesket mot naturen: Menneskets tragedie.
Innhold
Det annet trinn: Tale og foretaksomhet 50
Å
handle sammen. Når begynte man å tale med ord?
Talens formål: Felles tiltak. Foretaksomhetens formål:
Å forøke menneskets makt. Adskillelse av tenkning og
hånd: lederarbeid og utøvende arbeid. Hoder og hender:
Begavelsens rangforskjell. Organisasjon. Organisert
tilværelse: Staten, folket, politikken og økonomien.
Teknikken og menneskenes antall. Personlighet og masse.
Resultatet: Maskinkulturenes vekst og fall 69
Åndens vikinger: Eksperimenter, arbeidshypoteser,
perpetuum mobile. Maskinenes mening: å tvinge
naturens anorganiske krefter til innsats. Industri, rikdom
og makt. Kullet og menneskenes antall. Mekaniseringen
av verden. Forfallssymptorner: de naturlige ledere
forsvinner. Hendenes opprør. Teknikken mister sitt
monopol. De fargedes verden. Slutt.
Tillegg: Maskinen ................................... 94
Siste kapittel av «Vestens Undergang» (1918-1922)
Noter............................................................111
Litteratur ....................................................115
Spengler og historiens løp
Oswald Spengler (1880-1936) var ikke den
første som sammenlignet vårt eget århundre
med tiden umiddelbart før Romerrikets
undergang. Men han var av dem som gjorde
fremtidspessimismen til en utbredt stemning.
Det var ikke mange som virkelig leste verket
hans om «Vestens undergang» (1918-1922),
men boken ble solgt i hundretusener av
eksemplarer, og tittelen var uttrykk for en for­
tvilelse som mange mennesker følte under og
etter Første Verdenskrig, - særlig i Tyskland.
I traktaten om teknikken («Der Mensch und
die Technik. Beitrag zu einer Philosophie des
Lebens», Munchen 1931) var det ikke bare
verdenskrigen som var bakgrunnen, men også
massearbeidsløsheten som Spengler tolket som
et tegn på en omfattende økonomisk og tekno­
logisk krise. Forakten for demokratiet finnes
allerede tidlig i Spenglers forfatterskap, men
angrepene ble ikke mildere under Weimar-
republikken. Ingen av disse momentene må
glemmes, fordi Spenglers historiemytologi i
siste hånd er samtidskommentarer.
7
Innledning
Spengler var livsfilosof, dvs. han betraktet
både sosiale systemer og historiske prosesser i
lys av biologiske modeller. Om alt høyere liv
gjelder det at ett organ styrer og alle de andre
adlyder, - derfor bør også samfunnet være
innrettet slik. Om alt liv gjelder det at det
fødes, vokser, kjemper og dør, - derfor vil de
historiske former, kulturene, også gjennom­
leve sine livsløp. Livsfilosofien kjenner vi fra
Nietzsche, Bergson, Sorel, Klages og en rekke
andre tenkere ved århundreskiftet. Det «livet»
som her tenkes som historiens og samfunnets
grunnlag, er selve vitaliteten, den vilje til å
lerske og overleve som manifesterer seg i og
gjennom alle livsformer.
Hos Spengler ble kulturkretsene til levende
vesener. De fikk sin «sjel» og sine særtrekk.
Han mener at de fullfører sine oppgaver helt
uavhengig av de individene som inngår i orga­
nismen. Kulturkretsen er noe langt mer enn
bestemte egenskaper ved enkeltmennesker
eller et kollektiv. Individet er en blott og bar
abstraksjon. Kulturorganismen er den grunn­
leggende virkelighet. Dens liv og død følger en
annen timeplan enn individenes livsløp.
Det gale med Spenglers konstruksjoner, sier
Karl Jaspers, er at beskrivelsene får karakter av
forklaring. Spengler utfolder en formlære, en
morfologi for kulturens utviklingstrinn som
faktisk beskriver iøynefallende fenomener.
8
Innledning
Men så tror Spengler plutselig at disse
abstrakte formene er årsaker til hendelsenes
gang. Spengler forstår ikke at den nødvendig­
het som han finner i historien, er et produkt av
hans egen stilisering og forenkling av begiven­
hetenes uoverskuelige mangfold. Spengler
identifiserer seg selv med skjebnen og forsynet
når han gir inntrykk av å ha den fullstendige
oversikten over alle individuelle veseners og
prosessers dypeste mening, sier Jaspers.
Omtrent på samme tid som Spengler skrev
sin traktat om teknikken, skrev Freud sitt
essay om «Ubehaget i kulturen» (1930). Ikke
bare Spenglers bøker, men hele livsfilosofien
uttrykker dette ubehaget. Livet nekter å la seg
stenge inne av en sivilisasjon som tar stadig
mindre hensyn til «sjelens» behov. En rasjona­
lisert, teknifisert og industrialisert massekul­
tur gjorde det igjen moderne å tale om ur-
instinkter som ikke kunne slukkes. Eller ret­
tere: Slukkes kunne de, men ikke før deres
tid var ute, før de hadde gjennomløpt alle sine
stadier.
Livsfilosofen ser ikke lenger forskjellen mel­
lom den levende natur og historien. Både bio­
logien og historien hører nemlig hjemme i
tidens logikk som er organisk og hvor skjeb­
nen virker, mener Spengler. Rommet derimot
er ordnet i årsaksforhold og er fysikkens
domene. Den levende natur og den døde natur
9
Innledning
tilhører hver sin orden, og historien er et spe­
sialtilfelle av biologien. Det er ingen vesentlig
forskjell mellom plantenes livsløp og kultur­
kretsens.
Spengler er ikke upåvirket av sosialdarwi­
nismen som oppfattet livskampen som det
grunnleggende faktum både i individenes og i
nasjonenes liv. Riktignok kritiserer Spengler
Darwin for hans «materialisme», men både
hos Nietzsche, Bergson og hos Spengler selv er
understrekningen av det biologiske en arv fra
Darwin. Også krigens naturgitte og uom­
gjengelige status utleder Spengler fra Darwin,
- og fra Heraklit som han skrev sin doktorav­
handling om.
Spengler forherliger det illusjonsløse blikk
som tør se undergangen og kaoset i øynene.
Den beste siden av hans tenkning er arven fra
Machiavelli og Hobbes som jo også beskriver
mennesket som et rovdyr, en ulv, og samfun­
net som en kamp om makt på liv og død. Men
det som hos Machiavelli og Hobbes var
uttrykk for ønsket om opplysning og oppkla­
ring, får en noe mer betent form hos Spengler.
Riktignok fremstilles mennesket som et rov­
dyr, men Spengler bruker denne realismen til å
kamuflere en romantisk ideologi omkring hel­
ten, geniet og overmennesket. Riktignok taler
Spengler som regel om en fjern historie, men
det fjerne blir aldri noe annet enn metaforiske
10
Innledning
uttrykk for hans høyst aktuelle politiske hold­
ninger.
Interessant er den svevende grensen mellom
realisme og råskap som man kan gjenfinne
gang på gang i samfunnskritikk og politisk
teori, - ikke bare hos Spengler. Hvis mennes­
ket virkelig er et rovdyr, - betyr ikke det at all'
sivilisasjon er falsk, hjelpeløs, dødsdømt og
urettmessig? Går det an å insistere på at «alt er
maktkamp» uten samtidig å avvise de overle­
verte moralske og politiske prinsipper? Speng­
lers bestemmelse av mennesket som et rovdyr
er opprinnelig en forherligelse av imperialis­
ten, storkapitalisten og tungindustriens ban­
ditter, sier Ernst Bloch. Men når dette motivet
fra «Vestens undergang» dukker opp igjen i
traktaten om teknikken i 1931, foregriper
Spengler de nazistiske villdyr, og «de lange
knivers natt», sier han.
I Spenglers tekster ser vi en illustrasjon av
fenomenet «opplysningens dialektikk»: at
opplysningsdriftens realisme og avsløringsvilje
sitter tilbake med idealistisk grums og en ny
mytologi når den følger sine impulser uten takt
og uten motstand. Dessuten finnes det trekk
ved Spenglers stil og uttrykksform som avslø­
rer en viss fryd ved å dramatisere under­
gangen. Freud hadde sagt at livsviljen og døds-
driften normalt var krefter som holdt hver­
andre i balanse. Hos livsfilosofen Spengler vir-
11
Innledning
ker det ofte som om dødsdriften har fått et
estetisk overtak.
Adorno hevder at Spengler hadde mer rett
enn han selv visste, og at hans optimistiske kri­
tikere ikke forsto så mye av sin samtid som den
radikale pessimisten. Den kritikken Spengler
faktisk møtte i sin samtid, dreide seg stort sett
om detaljer i fremstillingen. Men det som fikk
virkning, var hans store vyer. Det var der faren
lå, og det var der han skulle ha blitt motsagt.
En av dem som tidlig (1924) forsto både alvo­
ret i og farene ved Spenglers skjebnetro, var
Thomas Mann. Han heftet seg særlig ved at
Spengler stiller seg selv utenfor historien og
later som han gjennomskuer den, mens alle
andre mennesker er bundet av sin kultur, sin
tid og sitt sted. Spengler er en slags «snobb»,
sier Thomas Mann, fordi han gjør krav på en
innsikt i historiens forløp som gjør ham til en
privilegert tilskuer til Vestens undergang.
Adorno finner alt i alt Spenglers situasjons­
beskrivelser treffende, men han har selvsagt
andre forklaringer og andre løsninger på de
problemer som Spengler tematiserer. Adorno
godtar heller ikke Spenglers arrogante behand­
ling av det individuelle: Finnes det noe håp,
mener Adorno, da nettopp i det som ikke lar
seg innordne i det almene. Men Spengler ser
bare de store linjer, historiens morfologi.
Spengler omformer historien til litteratur, til
12