Hva er metafysikk

134 Pages·1962·37.306 MB·Norwegian

by  Martin Heidegger, Henri Bergson, Aristoteles

Hva er metafysikk
Aristoteles
Bergson
Heidegger
Oslo 1962
Johan Grundt Tanum Forlag
NB Rana
Depotbiblioteket
S. Haminerstads Boktrykkeri, Oslo.
INNHOLD
Side
FORORD ........................................................................................ 7
I.
ARISTOTELES
Om den første filosofi (Metafysikken bok I, kptl. 1—3).
Oversatt fra gresk av Anfinn Stigen............................... 13
II.
HENRI BERGSON
Innføring i metafysikken.
Oversatt fra fransk av Skime Helg Bruland .............. 33
III.
MARTIN HEIDEGGER
Hva er metafysikk?
Oversatt fra tysk med innledning og anmerkninger av
Guttorm Fløistad ................................................................... 99

FORORD
Ordet «metafysikk» forbindes gjeme i dag med
læren om de oversanselige fenomener, parapsykologi,
— om det da ikke slåes i hartkorn med romantisk
svermeri og mystisisme.
Slik skal ikke ordet forståes her. Dette skrift — i
likhet med alle skrifter i denne serie — er viet
tanken; og med den metafysiske tanke forståes me-
tafysikkens hevdvundne disiplin innen Vestens vi-
denskapelige tankeliv. En klassiker innen denne disip­
lin er Aristoteles (384—323 f.Kr.); Henri Bergson
(1859—1914) og Martin Heidegger (f. 1889) er to
markante skikkelser fra vår egen tid.
Selve ordet «metafysikk» har sin egen historie. I
Aristoteles’ vidt omspennende forfatterskap finnes
også en samling studier og avhandlinger viet hva man
kan kalle de ytterste spørsmål. Den tankevirksomhet
som kom til utfoldelse her, kalte Aristoteles selv for
den «første» filosofi, d.e. den prinsipale, grunnleg­
gende filosofi; eller han kalte den også for «theo-
logi», d.e. læren om Gud. Senere redaktører av Aris­
toteles’ verker lot imidlertid denne skriftsamling
følge efter (meta) det aristoteliske skrift om natu­
rens fysikalske prinsipper (ta fysika). Ordet ta metd
7
ta fy sika eller «Metafysikken» oppstod derved som
en tilsynelatende tilfeldig benevnelse på det verk som
følger efter «Fysikken».
Antikke redaktører var dog neppe mindre begavede
enn dagens. Når Aristoteles’ «første» filosofi ble
plassert «efter» nettopp «Fysikken», skyldtes det at
denne filosofiske disiplin stiller sine spørsmål i for­
lenget linje med «fysikk» som videnskap og som
filosofi.
Den fysikalske videnskaps verden er i tid og rum;
dens uanalyserte grunnbegreper er bevegelse og
masse. Disse uanalyserte begreper tar den fysikalske
filosofi opp til nærmere undersøkelse. Aristoteles
spør i sin «Fysikk» efter tidens og rummets konsti­
tuerende prinsipper, efter bevegelsens egen natur og
den primære substans, — alt innbefattet i det ene
begrep: «naturen» (fysis). Herunder fant Aristoteles
frem til fire såkalte prinsipper eller årsaker: stoffets
årsak, formens årsak, målets årsak, den virkende
årsak. — Den spørsmålsstilling som hos Aristoteles
går ut over den fysikalske filosofi, «metafysikken»,
spør så efter de fire årsaker selv, hvorledes disse kan
bestemme alt som er og hvilken dypere grunn de er
utspranget av.
Således definerer Aristoteles allerede i åpningen av
sin Metafysikk den «første» filosofi som læren om de
første prinsipper og årsaker. Og leseren vil erfare
at de moderne tenkere, Bergson og Heidegger,
begge holder seg innenfor denne definisjon, — Berg­
son, der han finner frem til tidens prinsipp: det ved­
varende (la durée), og så forsøker å bestemme alt
som er, i lys herav; Heidegger, der han spør ut over
8
alt som er, mot Intet, som muliggjør at det som er,
også kan tenkes ikke å være.
Men leseren vil også av de fremlagte tekster kunne
konstatere hvor forskjellige spørsmålene og svarene
kan være innenfor rammen av samme definisjon. Den
spirituelle og høytflyvende galler på sin side og den
tunge, dyptloddende germaner på sin taler til oss som
fra hver deres klode. Kanskje man til og med kan si at
den yngre av dem, fenomenologen Heidegger, står
vendt mot den spekulative form for metafysikk som
den eldre av dem, plotinikeren Bergson, gir et så vel­
talende uttrykk for.
Her må leseren selv ta standpunkt; nærværende
skrift skal nøye seg med å tilrettelegge tekstene. Kun
er å håpe at standpunktet vil bli tatt innenfor ram­
men av den aristoteliske definisjon, altså i flukt med
den metafysiske tanke.
9