Table Of ContentBaltasar Graciån
En håndbok
i aktsomhetens livskunst
Oversatt av
Knut Ove Eliassen
'■iVERSITETSBi;
KASSE1
høgskolebiblioteket i stavanger
Avdeling for helse- og sosialfag
Pax Forlag A/S, Oslo 1995
lb:b!ioteket
Nar-nna
Cepctbibfjoleket
Originalens tittel: Oråculo manualy arte de prudencia
Norsk utgave © Pax Forlag A/S 1995
Omslag: Jonas Ekeberg
Sats : OZ Fotosats Drammen
Trykk: Valdres trykkeri
Printed in Norway
ISBN 82-530-1703-0
Innledning
Den fordømte nytten
I 1647 utga en spansk jesuitt en håndbok i livskunst. Han
kalte den for Oråculo manual y arte de prudencia. Et
orakel er uforutsigelig og en håndbok er forutsigelig. Kan
et orakel i lommeavstand og lommeformat bli noe annet
enn en selvmotsigelse? Var det da oraklene lærte seg måte-
holdets kunst at de opphørte å være orakler?
Dersom det er nyttig å finne sin tids orakler, er det nyttig
å gå til Baltasar Graciån og hans Oråculo manual. La oss si
at byråkraten er vår tids orakel. Baltasar Graciån er en av
vår tids første byråkrater. Hans bok er ikke skrevet for
slemme politikere, slik som Machiavellis Fyrsten. Nei, den
er skrevet for den som ønsker å mestre systemet, uten å ha
noen annen idé eller vilje med det, ingen annen handling
som skal gjennomføres, enn det å mestre systemet. Men et
av de mest nyttige tipsene hos Graciån, er at det å mestre
har med moral å gjøre. Mestring er en moralsk handling:
det er å nyttiggjøre seg og samtidig bli nyttiggjort. Graciån
sier at jo mer viten du har, jo mer liv har du. Og både liv
og viten er avhengig av den evnen og muligheten du har
til å bruke og bli brukt av makten, systemet.
Graciån snakker ikke om retten til å bli brukt av samfun
net. Han er ikke en idealist, men en pragmatiker. Hans
beste råd mot misbruk er å utvikle evnen til å bli brukt og
å bruke. Viten har å gjøre med evnen til å kunne være nyt
tig. Han regner ikke med at det finnes noe samfunn som
tar ansvaret for å utvikle denne evnen hos sine medlem
5
mer. Han regner kort sagt ikke med at det finnes noe sam
funn. Derfor er dette en bok for unge menn som er «alene
hjemme» og ikke vil være ulydige. Det de vil er å mestre
rollen ikke bare som voksen, men som supervoksen. Det
er ikke underlig at Graciån får sitt «moderne gjennom
brudd» i USA, Frankrike og et land som Sverige, nettopp i
våre dager.
Graciån var på mange måter en byråkrat uten system og
en pedagog uten skole. Målt med hans egen håndbok i livs
kunst kan livet hans se mislykket ut. Han som råder deg til
å være mer voksen enn de voksne ved ikke å overgå den
som er over deg, han som sier at et initiativ er noe du til
synelatende må la springe ut av din overordnedes panne,
denne mannen utga sine egne bøker uten sine egne over
ordnedes godkjennelse. Bøkene hans inneholder ingen
vranglære eller mer verdslige ideer som kunne støte hans
egen jesuitterorden. Graciån var rett og slett bare systema
tisk ulydig. På tross av dette ble både bøkene og forfatte
ren tolerert av jesuittene. Han utga bøker i 20 år, uten til
latelse og under pseudonymet Lorenzo Graciån, før han
falt i unåde hos sine egne. Samtidig underviste han i filo
sofi og litteratur ved flere av jesuittenes skoler. Først i 1658
ble han fratatt stillingen sin og forvist. Han ble delvis reha
bilitert før han døde samme år. Da hadde han søkt om å få
forlate ordenen. Søknaden ble avslått.
I jesuittenes arkiver får eleven, læreren, presten og admi
nistratoren Graciån dårlige karakterer. 10 år før han utgir
den første boken sin blir han betegnet som «colericus»,
«melancolicus» og «biliosus». Da han utgir Oråculo manual
får forstanden hans karakteren «godt», men kort tid etter
blir dømmekraften hans ansett for å ligge «under middels»,
og måteholdet hans er det ikke meget av: «prudentia non
multa».
Er så dette nok et eksempel på forskjellen mellom liv og
lære, praksis og teori? Graciån er blitt betraktet som et
offer både for sitt eget hovmot og for andres middelmådig-
het og provinsialisme. Han orket ikke la sine verk bli god-
6
kjent av helt vanlige jesuitter i provinsen. Han henvendte
seg overhode ikke til dem, han henvendte seg til adelen,
ikke den gamle krigeradelen, men den moderne, dannede,
høviske unge adelsmannen. De fleste av utgivelsene hans
ble finansiert av mesénen Vicencio Juan de Lastanosa, som
var en av Spanias mest lærde humanister. Lastanosas hjem i
provinsen var ikke provinsielt, men fylt av de kulturskat
tene et imperium som Spania fikk anledning til å hente
hjem fra verdenshjørnene. De som samlet seg hos Lasta
nosa har tilhørt den kulturelle eliten i en verdensmakt, så
forventningene i salongen har sikkert ikke vært små. Men
forventningen om at forventningene ikke skulle bli inn
fridd, har kanskje vært like store. Den ideale tilstanden
Graciån strebet mot var illusjonsløsheten.
El desengano, eller illusjonsløsheten, er en nyttig til
stand for den som vil mestre makten, men ikke nødvendig
vis eie makt. Det er ikke trist å være illusjonsløs, men hen
siktsmessig, fordi det medfører klarsyn. Den som ser klart
ser ikke bare sannheten bak masken, men masken som et
uttrykk for en sannhet til. Det som synes å være er også
sant, i tillegg til det som er. Skinnet bedrar ikke, det fortel
ler alltid en sannhet. Sannheten er ikke bare et spørsmål
om retorikk, men et spørsmål om å se verden fra retten og
vrangen samtidig, om å ha øye for dobbeltheten, fordob
lingene, om å ha tvisyn. Dette betyr ikke at sannhet og
moral blir forkastet som noe relativt, men at den som snak
ker alltid er situasjonsbestemt og konkret, aldri abstrakt og
objektiv.
Desengano-begrepet er helt grunnleggende for den
spanske barokken som Graciån er en del av. I dag blir be
grepet ofte oppfattet som samtidig, som et uttrykk for eller
en beskrivelse av den «moderne» bevisstheten. Barokken
skal være det modernes utbrudd, den post-katastrofale
bevisstheten bryter ut i barokken. De franske filosofene
Buci-Glucksmann og Lyotard ser på barokken som det
modernes fortrengte bevissthet, og mener at den åpenba
rer «den forskjellen som er blitt fortrengt for at en sterk
7
orden skal kunne etableres». Den barokke fornuften er
«det marginales fornuft».1
De nye franske filosofene sier ikke annet enn det latina
merikanske forfattere har sagt lenge. Alejo Carpentier, Octa-
vio Paz, Carlos Fuentes og Gabriel Garcia Mårquez har i
flere tiår insistert på sitt barokke utgangspunkt, at de ikke
er fantastiske, ikke eksotiske, men barokke. Deres konti
nent ble erobret av barokken, Latin-amerika kan betraktes
som barokkens historiske prosjekt. Alle de internasjonalt
kjente forfatterne fra Latin-amerika kan sies å skrive den
marginale fornuftens historie. De har lenge hevdet at de
dermed skriver vår historie også, Europas historie speil
vendt. Det ser ut til at en slik likestilling mellom oss og dem
ikke fenger tanken i Europa, der diskusjonen om barokken
er stort sett eurosentrisk. Stort sett franske filosofer bruker
barokken for å stille «modernitetens diagnose».
Slik blir Graciån et yndet eksempel på barokkens
«moderne» bevissthet. Det er lett å forstå at han er pas
sende når han sier at det kunstige er tilværelsens salt, eller
at «tingene gjelder ikke for det de er, men for det de synes
å være». Den uskylden i forhold til konvensjonene som rea
lismen har krevd og krever av oss, er han fri for. Han ser
ingen skyld i det ulike. Han bruker likheten for å ta stand
punkt til forskjellene, og forskjellene for å ta standpunkt til
likheten. Slik kan han nyttiggjøre seg retorikken som
moral. Den barokke retorikken egner seg ikke for harmoni
sering, til det er den for moralsk, den vil alltid kunne
vrenge en passende side inn og en upassende ut, og ikke
minst vise den uvante sammenhengen mellom dem.
Guy Scarpetta bruker Graciåns barokke univers som et
eksempel på at «meta-nivået er det stedet hvorfra det tales
og handles».2 Når jeg ser en slik tolkning får jeg som norsk
forfatter i dag trang til å spørre: hvilket forhold hadde Gra-
1. Knut Ove Eliassen: Den barokke fornuftens aktualitet, s. 264-65. Fra
Barokkens verden. Redigert av M. Malmanger. Aschehoug 1994.
2. samme, s. 267.
8
ciån til individet, eller vårt tradisjonelle individ-begrep?
Fantes det overhode i barokken? Og kan det oppstå noe
meta-nivå uten et individ-begrep som tilsvarer vårt eget,
vår tids, vår kulturs? Kanskje det provoserende ved barok
ken er at det er vanskelig å finne noe individ-begrep i den
som ligner på vårt. Forbruket av mennesker var stort på
hans tid og er det i vår tid, men barokken hadde ennå ikke
foredlet seg bort fra råvaren menneske ved å skape et
begrep som «individet».
Den gjennomsnittlige levealderen i Europa på Graciåns
tid var mellom 20 og 30 år. Vårt forhold til individet ville
kanskje vært like underlig (barokt?) for ham, som det er for
en sudaneser i dag. Graciån ble ikke født som en person.
Han mente vel at det å være en person er noe tillært, det
er noe man tilegner seg gjennom kunnskap, noe man opp
når gjennom den stigende illusjonsløshetens innsikter. På
Graciåns tid var mennesket på vikende front i forhold til
framskrittet. Da framskrittet i form av den moderne tid
begynte, og staten fikk enerett på å utøve vold, ble befolk
ningen redusert i det sørlige Europa, særlig i Spania. Alt
minsket i Spania, verdensmakten, gullbeholdningen og mat
forrådene.
Det spanske imperiet kan kalles for et ekstremenes
imperium. Det steg og falt ekstremt raskt, ble ekstremt
stort og ekstremt perifert, ekstremt grådig og ekstremt selv-
utsugende. Graciån og hans samtidige hadde gode grunner
til å ha et konkret forhold til Skjebnegudinnen, Fru Fortuna,
Lykkes omskiftelighet og teatrale janus-ansikt. For dem kan
tiden ha fortonet seg mer som en serie flyktigheter og til
feldigheter, enn en strøm harmonisert av årsak og virk
ning. Barokken har vært fordømt som «entartet» og smak
løs på det estetiske planet, og tilsvarende kynisk og
upålitelig på det moralske. Mye av barokkens provokasjon
ligger i den måten den er konkret på. Mennesket er en
masse, språket er en masse mennesket blir oversprøytet av
når virkeligheten galopperer forbi, eller rundt og rundt det
i ring. Uansett, barokken har vært en måte å uttrykke men-
9
neskets erfaringer med samtiden på, som ettertiden ikke
har tålt og gjort sitt beste for å bortforklare.
Graciån har vært nyttig for sivilisasjonskritikere som
Schopenhauer og Nietzsche. Han er blitt integrert i et tanke
gods som når oss som trender og abstrakte diskusjoner.
Når man kommer til ham via denne omveien er Graciån
selv svært stoisk og beredt til å gi råd i konkrete situasjo
ner. Finurlige råd, ikke meta-råd.
Han har levd som en litt støvete klassiker i spansk littera
turhistorie. Han var en moralist og satiriker som var langt
mer forsonlig i tonen enn sin samtidige, den visjonære
Quevedo. Han er mindre spennende enn Quevedo, men
vel så interessant, fordi han forholder seg til den kom
mende tiden, det kommende mennesket: statsborgeren,
byråkraten. Nettopp dette var en grunnholdning hos jesu
ittene, og gjorde dem til sin tids store pedagoger. Den
Norske Grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket,
ble ikke fjernet før i 1957. Graciåns måte å tenke nytte på,
støter den norske pietismen. Denne boka kan fortelle oss
noe om hva det norske tankegodset ikke har villet ha.
Inger Elisabeth Hansen
Til Deres Eksellense
Don Luis Mendez de Haro1
Deres Eksellense:
Denne håndboken i aktsomhetens2 livskunst ønsker ikke
så mye en andel i Deres Eksellenses beskyttelse som i
Deres autoritet; ikke i Deres medgang, som er stor, men
i Deres fortjenstfullhet, som er enda større. Dens håp er at
det ikke skulle være umulig å etterligne i forskrifts form
forbildets handlinger. Enhver stor og begavet mann er et
chiffer, og denne boken søker å dechiffrere det som en
høyakter hos Deres Eksellense; av det som først var beund
ring, gjøres slik en kunst. Måtte denne bokens høye forset
ter, det som var ros allerede for den store makedoner,
finne nåde for Deres Eksellenses føtter. Den gang da inn
byggerne av det kultiverte Korint tilbød Aleksander borger
rett, forekom det ham, verdenserobreren, latterlig. De for-
gyldte imidlertid handlingen med følgende ord: at ingen
andre enn Herkules og han selv kunne smykke seg med en
slik æresbevisning. Må jeg være unnskyldt for at disse ver
kene3 ikke er tilegnet andre enn Kongen vår Fyrste, Prin
sen og Deres Eksellense, som med rette kalles for «den
katolske». Vale.
Don Vincencio Juan de Lastanosa4
