Brev til en ung dikter

78 Pages·15.95 MB·Norwegian

by  Rilke, Rainer Maria

RAINER MARIA RILKE
BREV °£»sot
TIL EN UNG
DIKTER
Oversatt og med forord av
ARILD BATZER
TRONDHEIMXRAP^KOie
OW
r
POSTBOKS 273 - SQQ1 MQ
DREYERS FORLAG
OSLO
DREYERS KULTURBIBLIOTEK 20
Redaksjon: H. P. L’Orange. A. H. Winsnes
Aasmund Brynildsen, B. A. Butenschøn,
Bredo Grimsgaard
Boken er satt med 10 punkt Garamond i Speed Boktrykk A/S
og trykt i Gunnar A. Nielsen Boktrykkeri A/S. Bokbinder *
arbeidet er utført i Forlagsbokbinderiet A/S.
FORORD
Salenge du selv fanger egne utkast,
er alt behendighet og harmløst strev; -
først nar du plutselig skal fange handfast
den ball en evig medspillerske hev
midt mot din favn, i nøye mestret flukt,
i en av buene, spent deg til stevne
fra Herrens høye viadukt:
d kunne fange er først da en evne, -
og ikke din,
- en verdens.
R. M. Rilke1)
En dikter er et menneske som fører en samtale med seg selv.
I løpet av samtalen skjer diktene - som nu avtegnet mot
himmelen. I spenningen mellom jord og himmel, mellom det
synbare og det usynlige, mellom materien og det uendelig
tomme, mellom det nærværende og det fraværende, oppstår
diktene: selv usynlige for den som ikke ser. På en gang et
jordisk manifest og himmelske tegn, på en gang et svar på
alle spørsmål og et rop fra berget om svar.
Diktet, født av det fruktbare kaos, er det selv-klare øie
som ser seg selv i verden.
*) I gjendiktning av Tore Lindholm. «Forsøk» nr. 1. 1967.
5
Men dikteren, som ethvert annet menneske, står ikke alene
i sprogets verden, han befinner seg tillike i en historisk situa­
sjon stillet overfor samtidens særlige problemer. Hans dikt er
ikke alene evige tegn for mennesket i tid og rom, men først
og fremst vitner om den kamp dikteren førte i samtiden. En
stor dikter avspeiler som ingen annen nettopp samtidens situa­
sjon, samtidig som han overskrider grensen mellom nuet og
fremtiden og forutsier det kommende. I pakt med tiden selv
kan dikterens egen skapelseskamp komme til å stå i fortidens,
nuets og fremtidens tegn. Det var tilfellet for Rainer Maria
Rilke.
I
Rainer Maria Rilke var en overgangsskikkelse som bar dag­
gryet av en ny tid i seg. Og som overgangsskikkelse var det
hans oppgave å overvinne det gamle og gjennomlide tidens
psyke for igjennom nuets renselsesprosess å uttale det kom­
mende.
Dette oppbrudd går ut fra oppløsningen av det gamle
verdensbildet. Mennesket står i en verden hvor «Gud er død».
At Gud er død innebærer et Ja til Livet og et Nei til det
Hinsidige. Menneskelivet har tapt sin gamle mening. Det er
umulig for den redelige å vende tilbake til den gamle tro
eller til borgerskapets idealer eller til naturvitenskapens ra­
sjonalitet. Mennesket må nu erkjenne sin alene-væren og lære
å bære friheten som selv-skaper. «La oss være oppriktige, vi
spiller ikke teater, like lite som vi har en Gud, dertil hører
fellesskap.»2)
2) Malte Laurids Brigges opptegnelser.
Oversatt av Trond Vinje.
6
Det var Friedrich Nietzsche som først hadde «stillet Tidens
aandelige Horoskop». I ti år lever Zarathustra i den primi-
tives ensomhet alene i fjellene før han går ned til menneskene,
som en stjerne går ned i havets underverden, for å skjenke
dem av sin overflod, av visdommens honning. «Og slik talte
Zarathustra til folket: Det er på tide at mennesket finner
sin egen målestokk og tar mål av seg selv. Det er på tide at
mennesket planter i sin sjel kimen til sin høyeste selvut­
foldelse ----Jeg sier eder: I må bære kaos innen i eder for
å kunne føde en dansende stjerne----Uhyggelig er menneske­
livet og ennu uten mening: en gjøgler kan bli din skjebne.
Jeg vil gi mennesket et mål og en mening: overmennesket----
Døde er alle guder: nu vil vi at overmennesket skal leve!
Befridd for tjenerskapets lykke, forløst fra alle avguder og all
tilbedelse, fryktløs og fryktinngydende, mektig og ensom:
slik er den redeliges sannhetsvilje.»3)
At Gud er død betyr at mennesket må forløse det ufor-
løste. «Vilje til makt» er viljen til å overvinne seg selv: til
stadig på ny å forløse seg selv som den skapende.
Nietzsche sa om seg selv at han var den første nihilist og
den første motstander av nihilismen. Hans filosofi er i egent­
lig forstand et selvoppgjør. Hans kritikk er i dypeste for­
stand selvkritikk, for mennesket ser verden som det ser seg
selv: «Den som angriper sin tid kan kun angripe seg selv.»
Men hans oppgjør er tillike en ny begynnelse og et eksperi­
ment med livet som innsats. «Motsetningen mellom liv og
tenkning mangler hos meg.» Hans filosofi er et forsøk på å
oppfylle seg selv. Når han krever at vi må «omvurdere alle
verdier», forsøker han selv som menneske, som den verdset­
tende, å realisere sin egen fordring. Og i dette forsøket hen­
vender han seg til Dionysos, guden som løser mennesket fra
båndene og bringer det til selv-utfoldelse. Men denne selv-
3) Fra «Zarathustra» i Amund Hønningstads oversettelse.
7
utfoldelse koster, skaperen som forløser fortærer samtidig seg
selv. Som det står i «Ecce Homo»:
Ja! Jeg vet hvorfra jeg stammer!
Umettelig som nuets flammer
gløder jeg og går til grunne,
Jeg blir til av alt jeg fatter,
kull blir det jeg ikke skatter:
Flamme gjør jeg åpenlyst.*)
Og som Nietzsche er også Rilke et barn av den tragiske
livsopplevelse. Den heroiske livsbekreftelse medfører at lidel­
sen må anerkjennes. Skapelsen fører dypere inn i ensomheten.
Kampen for det evig vordendes uskyld balanserer på en line
over avgrunnen. Mennesket er et forsøk på å oppleve om det
er mulig å leve som menneske.
Nietzsches sykdom er tidens sykdom. Når Gud er død, når
mennesket ikke lenger har sannheten, må det overvinne bån­
dene, fordommene, skrankene, må det overskride de gamle
grensene for å virkeliggjøre seg selv som skaper. Og hver den
som følger efter Nietzsche, må overvinne Nietzsche. Som
Zarathustra sier det i «Zarathustras gjenkomst» av Hermann
Hesse:
«- Zarathustra er et menneske, han er jeg og du. Zara­
thustra er det menneske som dere søker i dere selv: den opp­
riktige, den som ikke lar seg forføre - hvorfor skulle så han
forføre dere? Mangt har Zarathustra sett, mye har han lidd,
nøtter har han knekket og bitt er han av mange slanger. Men
bare det ene har han lært, bare én er hans visdom, bare det
er han stolt: Han har lært å være Zarathustra. Det er det
som også dere ville lære av meg og som dere så ofte mister
motet til å være. Dere skulle lære å være dere selv, som jeg
har lært å være Zarathustra.»
4) I gjendiktning av Arild Batzer.
8
II
Rainer Maria Rilke begynte å offentliggjøre dikt allerede i
sytten års alderen. Nitten og tyve år gammel overstrømmer
han Prags litterære provins med sine vers og prosaskisser. Før
han er 25 har han utgitt 5 diktsamlinger, 3 bøker med no­
veller og historier og skrevet en rekke dramatiske arbeider
som delvis oppføres på teater i Prag. Han utgir «Wegwarten»,
et tidsskrift som forfatteren sender gratis «til Folket», til
hospitaler, håndverksforeninger og biblioteker med «det for­
rykte og naive håp» at det skal oppstå et høiere liv i folke­
sjelen. «Den fattige er allting for dyrt, og selvom det kun
er en daler, så er spørsmålet: bok eller brød?»
Den som leser disse ungdomsskriftene idag kan vanskelig
forstå at det er Rilke som har skrevet dem. De er umodne,
forfattet i et tradisjonelt sprog og de bærer spor efter en
litterær jakthund, en moteskaper. Stefan Zweig sier i sin selv­
biografi, «Verden av igår», at Rilke betydde en slags trøst
for de unge litterater på hans tid. Selv ikke den dristigste
våget å rivalisere med Hofmannstal, dette bråmodne geni som
seksten år gammel skrev noen av de ypperste dikt i tysk lit­
teratur, hans ørneflukt kunne ingen gjøre efter ham. Men
Rilke innga håp om at det kunne vokse en dikter ut av de
første naive forsøk, at man som den utholdende Rilke kunne
vokse i ensomheten og en dag sprenge båndene som tradi­
sjonen og samtiden holdt en fanget med.
For Rilke skulle møtet med Lou Andreas-Salomé komme
til å bety det avgjørende vendepunkt, «die Wendung ins
eigentlich Eigene». For første gang lærer han et menneske å
kjenne som han fortrolig kan tale med om de innerste ting
og som til overmål overgår ham både i innsikt og erfaring.
9
Hun blir moderskikkelsen som innvier ham i tidens drama
og fører ham til det land hvor han finner klima og jord for
sin skapelse: det fromme Russland hvor det aller enkleste,
det primitivt elementerære fremdeles er i live.
Det er i Munchen i 1897, 21 år gammel, at han for første
gang treffer den 15 år eldre Lou, Nietzsches venninde. De
første brevene han skriver henne uttaler en respekt for «den
berømte forfatterinne av Nietzsche-boken», men tonen slår
stadig over i svermeri og tilbedelse. Hun blir den han retter
sine dikt til når han tilber den Gud som lærer ham å se.
Mens han som litterat vanker på caféer sammen med andre
litterater, mens han øver seg i selvdisiplin for å utvikle sitt
forfatterskap, opplever han sin første jordrystelse i møtet
med den danske forfatter Jens Peter Jacobsens forfatterskap.
«Navnet Jacobsen betydde på den tid en ganske bestemt
epoke i mitt liv: han var virkelig «Jahres-Regent» i mine
Himmels-Erdenjahre.» I J. P. Jacobsens diktning møtte han
det nye mennesket som ser sin oppgave i å leve sitt eget liv
og dø sin egen død og som lyder Zarathustras ord om å
være jorden tro. I Lou møter han nu et konkret menneske
som har kraft til å leve det uhyre liv som Nietzsche og J. P.
Jacobsen forutså. Det liv som besitter «den kraft, som fri­
villig tar på seg lidelsen, for å bruke den som et middel til
å nå målet, som bringer lidelsen til skapelsesfylde». Det er
Lou som forløser demringen i sjelen: daggryet av den kom­
mende tid. Det er hun som reiser med ham til Russland hvor
han finner en åndelig hjemstavn som han senere lever for.
Som han selv sier det: Russland ble for meg grunnlaget for
min opplevelse og unnfangelse og basis for min vilje til å
skape.
III
I mai 1900 legger Rilke ut på sin annen Russlands-reise sam­
men med Lou Andreas-Salomé. Reisen året før hadde av­
født et behov for å utdype de fragmentariske inntrykkene.
Sammen med Lou gikk Rilke inn i et intenst studium av
russisk sprog, litteratur, kunst og historie. Hensikten med den
første reisen, at kjennskapet til Russland skulle kunne sikre
ham et eksistensgrunnlag, var nu forvandlet til en menneske­
lig nødvendighet. Russland vokste for ham og ble et mytisk
landskap. Mellom det svarte og det hvite hav møtte han all­
tid de samme menneskene, et broderfolk som levet i et meta­
fysisk fellesskap av lutter dunkle ensomme: «Russland - det
er det land hvor menneskene er ensomme mennesker, hver
enkelt med en verden i seg, hver enkelt full av dunkelhet
som et berg er det.» Her lever den enkelte med en umiddel­
bar fortrolighet til jorden og til Gud, med en tålmodighet
som er fri for angsten og med en ydmykhet som er åpen for
det ukjente.
Det russiske menneske er et vordende menneske med en
«Dinghaftigkeit» som stammer fra tingene selv og som knyt­
ter det med blodsbånd til jordsmonnet i urgrunnen. Det rus­
siske menneske lever ennu i en mytisk uskyld: «Hvor mange
fireogtyve timer var du her?» En bondekvinne i en landsby
ved Volga kysser ham til avskjed og sier: «Du er nå også
bare folk.»
Den russiske Gud er som det russiske landskap og det rus­
siske folk: «Og i dette land, hvor bergene er graver, er men­
neskene avgrunnen. Dyp, dunkel og taus er befolkningen og
ordene er bare svake, svaiende broer over folkets virkelige
vesen. I alle retninger synes alt grenseløst. Husene kan ikke
11
beskytte mot dette målløse; de små vinduene er allerede fylt
av det. Bare i de mørke krokene i stuen står det gamle ikon,
som en milepel av Gud, og glansen fra et lite lys skinner
gjennom rammen som et forvirret barn i stjernenatten. Dette
ikon er det eneste holdepunkt, det eneste tilforlatelige tegn
på veien, og intet hus kan bestå uten det...»
Timeboken, das Stundenbuch, er den dikteriske utformning
av Russlands-erfaringen. En russisk munk, som tillike er ma­
ler og dikter, fører i første delen, Das Buch vom monchischen
Leben, en samtale med seg selv - som et menneske stillet
overfor Gud, som fyller mennesket:
Nu sænkes Timen og rører mig tøvende
med sit metalklare Slag;
Jeg føler: jeg kan - og griber med prøvende
Sanser den plastiske Dag.
Førend jeg saa den, stod Skabelsen stille,
ingenting folded sig ud.
Mine blikke er modne, hver Ting, som de vilde,
kommer til dem som en brud?)
I monologer og bønner henvender munken seg til sin «Nabo
Gud». Som skaper rører mennesket ved den dypere virkelig­
het og fullender tingene. Gud er det eldste kunstverk som
den skapende idag må utforme i sitt bilde:
Som Haandværksfolk, som Mestre, Svende, Drenge
vi bygger paa dig, høje Midterskib.
Og ofte blev en Rejsende her længe,
skred som en lysglans gennem os, og viste
et ukendt Greb, som vi forundret priste.
5) På dansk ved Thorkild Bjørnvig.
12