Table Of ContentJOHN LOCKE
BORGER OG STATSMAKT
FORORD AV
DR. PHILOS. KÅRE FOSS
NB Rana
Depotbiblioteket
D R E Y E R S FORLAG
OSLO 1947
Essay Concerning the True Original,
Extent and End of Civil-Govemment.
Trykt første gang i London 1690.
Oversatt av Kirsten Pauss Heggdal.
Denne bok er satt med Excelsior typer og trykt i Reistad & Sønns
Boktrykkeri, Oslo, på trefritt norsk papir. Bundet i Henriksens
Bokbinderi, Oslo.
JOHN LOCKES POLITISKE TENKNING
Norges Grunnlov mangler en generell innledning
slik som dens to forgjengere, den amerikanske og
den franske grunnlov hadde fått med de berømte
«rettighetserklæringer». Flere av Eidsvollsmennene
tenkte å skrive en slik erklæring som ga det prin
sipielle grunnlaget til forfatningen. Tanken ble ikke
realisert; man gikk nærmest ut fra at «menneske
rettighetene» var så vel utredet og så alminnelig
godtatt at en ytterligere bekreftelse var overflødig.
Men romantikkens underlig blandede åndsstrøm-
ninger la et slør over hele opplysningstidens tenkning,
og attenhundretallets nye tanker om stat og samfunn
hadde lenge vondt for å forene seg med de stats
teorier som etter mange og harde kamper hadde fått
en klar og almengyldig form på seksten- og sytten-
hundretallet.
Før og under siste krig ble alle folk tutet ørene
fulle av totalitær ideologi, en statsoppfatning som
på det mest brutale strir mot ånden i vår Grunnlov,
og som direkte nekter menneskerettighetene. Da
savnet vi de knappe, festlige setninger om borgernes
plikter og rettigheter som hver franskmann og hver
borger av De forente stater kan utenat fra barnsben
av. Kanskje ville det vært færre quislinger blant oss
om alle norske skolebarn grundig hadde lært Nord-
VI
mandens Katechisme eller en annen norsk Declara-
tion of Rights? Men også vi voksne burde studere
forutsetningene for Grunnloven. De som vil ta det
grundig, setter seg til med Castbergs store verk
Norges Statsforfatning fra 1935 eller også med Ande-
næs’ Statsforfatningen i Norge. Denne siste er tydelig
nok skrevet under krigen og vel med tanke på at det
var av største viktighet å holde levende hos oss
minnet om både det filosofiske og det historiske
grunnlaget for vår forfatning. «Folkesuverenitets-
idéen var selve grunnlaget for den norske reisning i
1814» sier Andenæs, og det «var Lockes oppfatning,
og det var bare i denne moderate utformning (altså
ikke i Rousseaus) folkesuverenitets-prinsippet ble
hevdet hos oss i 1814.» Det kan altså ha stor prak
tisk betydning, også for oss norske, å studere John
Lockes politiske tenkning og hva som kan ha inn
virket på den. Det er ofte sagt av idéhistorikere at
Locke drar konklusjonene av hele det urolige seksten-
hundretallets politiske begivenheter og politiske idé
komplekser.
Født i 1632, mens Karl I regjerte eneveldig og uten
Parlament, og død i 1704, mens dronning Anna tro
fast førte sin parlamentariske whig-politikk, har
John Locke selv gjennomlevd de siste tre fjerdedeler
av det engelske sekstenhundretallet, et tidsrom som
begynte i tyranni og som etter mangfoldige omvelt
ninger endte i parlamentarisme.
Politiske omveltninger blir sjelden gjennomført
uten å være ledsaget av et sammenhengende idékom
pleks. I helt spontane, politiske programskrifter er
det ofte så som så med sammenhengen mellom de
enkelte delene. Idéer så vel fra den religiøse, sosiale,
VII
økonomiske og etiske som fra den nasjonale eller rase-
messige forestillingsverden brytes om førsteplassen
og truer partiets enhet. Politiske tenkere kaller vi
dem som søker å få i stand en logisk sammenheng og
en viss hierarkisk trinnstige mellom disse heterogene
bestanddeler. De ble før i tiden, før romantikkens
tid, kalt naturrettsfilosofer, og de fikk dette navn
fordi rettsforestillingen gjerne dominerte parti
programmene. Ethvert parti søker jo å overbevise om
at det har «rett», og det må derfor kunne gi et til
fredsstillende svar på spørsmålet om hva som er rett.
Hva er en rettferdig stats- eller samfunnsordning? —
Ganske usedvanlig sammensatte var de politiske idé
komplekser i England på sekstenhundretallet, og
mange naturrettsfilosofer søkte å bringe orden i dem.
♦
Stuartene så med beundring og misunnelse hen på
styreforholdene i Frankrike. Ludvig XIV, seksten-
hundretallets mektigste monark, har laget et sam
mendrag av sin ideologi til bruk for sin arving på
tronen. I dette dokument, Mémoires et Instructions
å son Fils, heter det: «Kongen representerer hele
nasjonen, og ingen ellers representerer annet enn et
enkelt individ overfor kongen. Følgelig hviler all
makt, all autoritet i kongens hender, og det kan ikke
være noen annen makt eller autoritet enn den han
etablerer. Med hensyn til religion, skal undersåttene
tro hva han tror.» Videre: «Kongene er absolutte
herrer og har naturlig rett til å disponere fullt og
fritt over all, geistlig som verdslig, eiendom, forat
de til enhver tid skal kunne bruke den som innsikts-
VIII
fulle økonomer, — det vil si, etter statens alminnelige
behov.» Siden det er Gud som har gitt menneskene
konger, kan kongene heller ikke være ansvarlige over
for noen annen enn Gud.
Karl II av England ville etterlikne Ludvigs ube
stridte enevelde. I sitt langsiktige arbeid på å drive
Parlamentets rettigheter tilbake, trengte han en
offentlig ideologi, en slik som Biskop Bossuet hadde
forfattet til støtte for Ludvigs enevelde.
Fra høykirkelig hold i England var det utgått et
skrift som forherliget «kongedømmet av Guds nåde»
og viste kongenes ubrytelige arverett til tronen:
Filmers Patriarcha or the Natural Power of Kings
(trykt i 1680).
På moderne mennesker virker det besynderlig å
lese hvorledes Filmer fører Stuartenes rett til tronen
tilbake til den tid da Adam satt inne med universal-
monarkiet. Underlig er det også at den engelske
konge vil støtte seg til et så middelmådig forsvar for
sitt enevelde, samtidig som filosofen Hobbes legger
frem det mest konsekvente og overbevisende forsvar
for diktatur som noen gang er skrevet. Men tidens
religiøse innstilling gjorde det umulig for Karl å
påberope seg Hobbes, fordi denne var kjent som
ateist. Kongen var nødt til å støtte seg til det høy-
kirkelige parti, toriene, og måtte bruke dets religiøs-
politiske ideologi.
Også opposisjonen mot Stuartene hadde fra første
stund vært religiøst betont — og det i langt høyere
grad enn vanlige historiske fremstillinger lar oss
forstå.
Riktignok skriver den betydelige forsker Paul Janet
i sin Histoire de la Science Politique dans ses rapports
IX
avec la Morale (II. 1): «Alle politiske diskusjoner på
1500-tallet hadde tatt reformasjonen til utgangspunkt;
diskusjonene på 1600-tallet knyttet seg direkte eller
indirekte til den engelske revolusjon. Hobbes be
kjemper den, Locke forsvarer den, og det er stadig
på dette område de kjemper, Filmer og Sidney, Bos-
suet og Jurieu.» Men Janet gir oss et skjevt bilde.
Av de seks politiske tenkere han nevner, er bare
én, Hobbes, ikke sterkt preget av religiøs innstilling.
Av de andre fem er det bare én, Sidney, som ikke har
studert teologi. Tre av dem: Filmer, Bossuet og Jurieu
var meget kjente geistlige. For alle fem er frem
deles reformasjonen vel så bestemmende for deres
politiske teori som revolusjonen av 1642. Hver enkelts
tankestrøm er ledet av den kamp hans religiøse sekt
på den tid førte. Tiden er slik. «Det er religionen som
på sin egen måte farger de enkelte partiene og
personlighetene, og av den store massen, av samtiden
i det hele tatt, føles utvilsomt de religiøse spørsmålene
som de viktigste» (Stavenov).
På bunnen av nesten all forfatningsstrid på 1600-
tallet ligger derfor de religiøse partikampene. Dette
viser seg ikke alltid på overflaten, slik som i Filmers
beundrede forsvar for konge og høykirke. Mange
søkte å begrunne sin statsoppfatning filosofisk ved
å bygge på naturretten o: en fullkommen, evig og
almengyldig rett utenfor og over de enkelte sam
funns «positive» retts-systemer. Riktignok var natur
retten resultatet av en før-kristen, altså hedensk,
rettsfilosofi, men den var tidlig blitt akseptert av
kirken. Helt siden oldtiden hadde en nemlig vært
klar over at de enkleste og mest nødvendige av natur-
rettsreglene gikk igjen i alle folks lover og moralbud:
X
Løfter skal holdes! Du skal ikke stjele! Du skal
ikke slå i hjel! Da således også de ti bud måtte ansees
som et resymé av naturretten, kunne både katolikker
og protestanter anerkjenne naturretten, som de ofte
kalte Law of God. Mange konservative teologer mente
at naturretten trengte denne guddommelige autorisa
sjon fra Mosebøkene for å kunne ansees som «lov».
Hooker, Grotius, Pufendorf og Locke hevdet der
imot at man også på egen hånd, ved logisk resonne
ment, kan finne frem til de bud naturretten omfatter.
Naturretten var så innlysende «rett lov» at den i og
for seg ikke trengte guddommelig autorisasjon. Locke
kaller ofte Naturdl Law for The Law of Reason. Han
foretar endog et bestemt skille mellom den og «the
positive Law of God» som omfatter de bud som ut
trykkelig er gitt i Bibelen.
♦
Thomas Hobbes bekymret seg overhodet ikke om
noen «Guds lov». Han ville heller ikke godta de
naturrettssetninger som motparten uten videre byg
get sin ideologi på. Han erklærte at for å kunne
begrunne vitenskapelig en statsoppfatning, må en
inngående studere menneskene slik som de innerst
inne er. All ærlig erfaring lærer oss da, sier Hobbes,
at mennesket raser som et egoistisk dyr så snart det
får sin frihet: homo homini lupus est. Hvor det ingen
stat er, i naturtilstanden, vil det utvilsomt herske en
alles krig mot alle, bellum omnium contra omnes.
Her er altså ingen (naturlig) rett mulig, en må se
bort fra den. Skal ikke all kultur, ja all menneskelig
het gå under, må menneskene holdes i tømme av en
stat, og denne bør være så sterk som mulig.
XI
Menneskene har gitt seg under staten en gang for
alle, og de har ingen rettigheter igjen overfor den.
Hverken individ eller folk har under noen omstendig
het rett til å gjøre motstand mot den som sitter inne
med statsmakten. Konsekvent går Hobbes inn for den
totalitære stat: Ingen må motsette seg krav fra den
som faktisk (dermed også rettslig!) sitter inne med
statsmakten. Kravene kan også være av økonomisk
natur: Staten kan fritt forføye over all eiendom!
Denne setning var også Ludvig XIV’s. Den hadde
også vært Karl I’s og ført ham i ulykke. Parlamentet
stred mot Karl om kongens rett til å bruke statens
penger uten Parlamentets samtykke. Puritanske sek-
terere, «rundhodene», var Karis mest ubønnhørlige
motstandere. De så på ham som en Anti-Krist som
måtte felles. Men de begrunnet også sitt opprør mot
ham filosofisk i borgernes naturlige rett til eiendom.
Det var deres ideologiske forsvar for revolusjonen i
1642 Hobbes hadde for øye da han prinsipielt erklærte
at det var opprørsk tale å påberope seg sin eiendoms
rett overfor staten.
Ellers fastholdt puritanerne prinsipielt at opprør
var begrunnet i både Bibelen og naturretten når
fyrsten hindret sanne kristne i å utøve sin religion.
Mens Ludvig XIV, Karl I, Filmer og Hobbes hevdet
at folket måtte ha fyrstens religion, krevde mange
ledende puritanere religionsfrihet for alle protestan
tiske sekter.
*
Kravet om religiøs toleranse ble sterkt og modig
hevdet av Locke. Dette er et av de eldste momenter
i hans forfatterskap. Selv var han blitt hindret i å
XII
følge sin trang til å bli prest på grunn av sin non-
conformity med høykirken. Ikke minst av denne
grunn sluttet han seg til dem som var misnøyde med
Karl II’s og Jakob II’s tyranniske styresett. Hans
opposisjon tvang ham til å flykte fra landet og leve
fem, seks år i Holland. På Wilhelm av Oraniens skip
vendte han tilbake til England under revolusjonen i
året 1688. Hans andel i utformingen av Declara-
tion of Rights og Bill of Rights kan ikke bestemmes
nøyere, men må antas å ha vært stor.
Et år etter utkom så hans Two Treatises on Govern
ment som en vitenskapelig begrunnelse for revolu
sjonen og for det nye styresett. Fremdeles er disse
to avhandlinger den beste kilde til forståelse av
kjernen i engelsk statsliv.
Den første avhandlingen er det ikke mange mo
derne mennesker som vil lese til ende. Det er en
glimrende, men formalistisk gjendriving av Filmers
Patriarcha som inneholdt Stuartenes offisielle ide
ologi. Locke resymerer selv sin første avhandling
slik: «Hverken i kraft av sin naturlige fars-myndig-
het eller som gave fra Gud hadde Adam en makt over
sine egne barn, eller det herredømme over verden
som man har tillagt ham. — Selv om han hadde sittet
inne med denne makt, hadde hans arvinger ingen
rett til den. — Selv om hans arvinger hadde hatt det,
kunne ikke arveretten og dermed retten til å styre
med sikkerhet fastslåes, da det ikke finnes noen
naturlig lov eller positiv guddommelig lov som avgjør
hvem som skulle være den rette arving . . . Følgelig
er det umulig for nåværende herskere å dra noen for
del av, eller å utlede minste skygge av autoritet fra
det som regnes for å være kilden til all makt, nemlig
