Table Of ContentSEBASTIAN HAFFNER
Notater om Hitler
OVERSATT AV
TOM RONNOW
NB Rana
Depotbiblioteket
N12<100231841705
BIBLIOTEKET
GYLDENDAL NORSK FORLAG - OSLO
NORSK RI KSK RI N GKA3TI NG
BIBLIOTEKET
Originalens titel: Anmerkungen zu Hitler
© Copyright 1978 by Kindler Verlag GmbH, München
Printed in Norway
Furuset Boktrykkeri, Oslo 1979
ISBN 82-05-11911-2
INNHOLD
Liv ......................................... 7
Prestasjoner ........................ 28
Resultater ............................ 49
Feiltagelser ............................ 74
Feil ......................................... 95
Forbrytelser ................... 119
Forræderi ............................ 140
LIV
Adolf Hitlers far hadde klatret oppover på den sosiale stigen.
En tjenestepikes «uekte» sønn klarte å bli embetsmann og
var aktet og respektert da han døde.
Sønnen begynte med å klatre nedover. Han avsluttet ikke
realskolen, strøk til opptagelsesprøven ved kunstakademiet,
og fra han var atten til han var tjuefem år levde han,
først i Wien og siden i München, uten yrke eller yrkesmål,
en eksistens som tidligpensjonist og bohem. En pensjon etter
faren og tilfeldige salg av bilder holdt ham i live. Ved krigs
utbruddet i 1914 meldte han seg som frivillig i den bayerske
hær. Fire års fronttj eneste fulgte, hvor han etter utvist tapper
het fikk jernkorset av begge klasser, men på grunn av mang
lende lederegenskaper kom han aldri lenger enn til korporals
grad. Da krigen sluttet og han lå i et lasarett bak fronten
med en gass-skade, fortsatte han et års tid å være «kaserne-
beboer». Heller ikke nå hadde han planer om eller utsikter
til noe yrke. Han var blitt tretti år gammel.
I denne alderen, høsten 1919, sluttet han seg til et lite
høyreekstremistisk parti, hvor han snart begynte å spille en
toneangivende rolle, og dermed begynte en politisk karriere
som senere skulle gjøre ham til en historisk skikkelse.
Hitler levet fra 20. april 1889 til 30. april 1945, altså
temmelig nøyaktig femtiseks år, mindre enn en normal leve
tid. Mellom de første tretti og de siste tjueseks år synes
det å være en uforklarlig kløft. I tretti år en obskur taper;
deretter nesten øyeblikkelig en lokal politisk størrelse og til
slutt en mann hele verdenspolitikken dreier seg om. Hvordan
kan det rime?
Kløften har avstedkommet mange betraktninger, men den
er mer tilsynelatende enn virkelig. Ikke bare fordi også Hit-
7
lers politiske karriere virket splittet de første ti årene; og
heller ikke bare fordi jo også politikeren Hitler til syvende
og sist avslørte seg som en taper, og da i den store stil.
Men fremfor alt fordi Hitlers personlige liv også i den
andre, offentlige perioden fortsatt var innholdsløst og kum
merlig, mens omvendt hans politiske liv allerede i de første
ubetydelige tiårene av livet ved nærmere studium viser en
god del usedvanlige trekk hvor alt det som skulle komme
senere ble forberedt.
Snittet som går gjennom Hitlers liv er ikke noe tverr
snitt, det er et lengdesnitt. Ikke svakhet og svikt frem til
1919, styrke og prestasjoner etter 1920. Men både før og
etter en usedvanlig intensitet i politisk liv og opplevelse og
samtidig en usedvanlig fattigdom i det personlige livet. Alle
rede førkrigstidens skumle bohem levet og dirret i samtidens
politiske begivenheter som om han var en ledende politiker;
og ennå som fører og rikskansler var han i sitt personlige
liv en avansert bohem. Det avgjørende kjennetegnet på hans
liv er dets endimensjonalitet.
Mange biografer har som undertittel under heltens navn
skrevet «hans liv og hans tid», hvor ordet «og» mer skiller
enn sammenknytter. Biografiske og tidshistoriske kapitler skif
ter; det store individet står plastisk foran en bakgrunn av
skjematisk nedtegnede samtidsbegivenheter, det både distan-
serer seg fra dem og griper inn i dem. Noe man kunne
kalle Hitlers liv lar seg ikke skrive på den måten. Alt det
som teller i denne livshistorien smelter sammen med samtids
historien, er samtidshistorie. Den unge Hitler gjenspeiler den;
senere gjenspeiler han den fremdeles, men begynner allerede
å påvirke den; den sene Hitler bestemme den. Først lages
han av historien; siden lager han historie. Dette er det
verdt a snakke om. Hva angår Hitlers liv for øvrig, er i
det vesentlige svikt og feilslag — både før og etter 1919.
La oss kort bli ferdige med dem.
I hans liv mangler — både «før» og «etter» — alt det
som normalt gir et menneskeliv tyngde, varme og verdighet:
utdannelse, yrke, kjærlighet og vennskap, ekteskap, farskap.
8
Om man en gang ser bort fra politikken og den politiske
lidenskapen, er det et innholdsløst liv og således et sikkert
ikke lykkelig, med på en egen måte et lett, lettvektig liv,
et liv man med letthet kan kaste fra seg. Vi ser da også
at en permanent beredskap til selvmord går som en tråd
gjennom Hitlers politiske karriere. Og livet avsluttes da også,
nærmest som en selvfølge, med selvmord.
At Hitler ikke var gift og ikke hadde barn er en kjent
s*)ak. Også kjærligheten har spilt en usedvanlig liten rolle
i hans liv. Det finnes noen få kvinner i hans liv, ikke mange;
han behandlet dem som en bisak og gjorde dem ikke lykke
lige. Eva Braun forsøkte to ganger å begå selvmord fordi
hun stadig ble neglisjert og ofte krenket («han bruker meg
bare til bestemte formål»); forgjengeren, Hitlers niese Geli
Raubal, gjorde alvor av det — antagelig av samme grunn.
Iallfall var Hitler på en foredragstumé uten å ta henne
med da hun gjennom sin handling tvang ham til en gang
— en eneste gang — å avbryte det som var viktigere for
ham for hennes skyld. Hitler sørget over henne og skaffet
seg erstatning for henne. Denne sørgelige historien er det
som i Hitlers liv kommer nærmest en stor kjærlighet.
Hitler hadde ingen venner. Han likte å sitte i timevis
sammen med underordnede hjelpemannskaper — sjåfører,
livvakter, sekretærer —, og da var det han alene som førte
ordet. I denne «sjåføreska» slappet han av. Virkelig venn
skap verget han seg mot hele livet igjennom. Hans forhold
til menn som Göring, Goebbels og Himmler var alltid kjølig
distansert. Den eneste av hans medkjempere som han fra
gamle dager var dus med, Röhm, fikk han skutt. Riktignok
først og fremst fordi Röhm var blitt politisk brysom. Men
det personlige vennskapet var iallfall ingen hindring. Når
man tenker på Hitlers generelle angst for intimitet kan man
til og med få en mistanke om at Röhms foreldete krav
*) I det siste er det blitt påstått at Hitler som soldat i Frankrike i
1917 ble far til en utenomekteskapelig sønn med en fransk kvinne. Selv
om det skulle stemme — han har aldri kjent ham. Opplevelsen av å være
far mangler i Hitlers liv.
9
på vennskap heller var et tilleggsmotiv til å få ryddet ham
av veien.
Gjenstår utdannelse og yrke. Noen regulær utdannelse fikk
Hitler aldri; bare et par års realskole, med dårlige karakterer.
I sine dagdriverår leste han riktignok mye, men han har
selv innrømmet at han bare fikk det ut av lektyren som
han mente å vite fra før. På det politiske område hadde
Hitler samme kunnskaper som en hver annen lidenskapelig
avisleser. Virkelig engasjert var han bare på det militære
og det militærtekniske området. Her satte frontsoldatens
praktiske erfaringer ham i stand til å tilegne seg det han
leste. Så merkelig det enn kan høres, ser det ut til at front-
erfaringene har vært hans eneste dannelses- og utdannelses-
opplevelse. For øvrig forble han resten av livet den typiske
halvstuderte — en som alltid hadde visst alt bedre og kastet
om seg med halv- eller misforståtte kunnskapsfragmenter,
helst for et publikum hvor han kunne imponere med slikt
fordi det ikke visste noe som helst. Bordtalene fra førerhoved-
kvarterer dokumenterer hans mangel på dannelse på en pin
lig måte.
Noe yrke har Hitler aldri hatt og heller ikke søkt; tvert
imot, så lenge det kunne ha vært tid til det unngikk han
med alle midler noe slikt. Hans yrkesskrekk var et like frem
tredende trekk hos ham som hans ekteskaps- og intimitets-
skrekk. Man kan heller ikke kalle ham yrkespolitiker. Politik
ken var hans liv, men aldri hans yrke. I sin første politiske
tid oppgav han som yrke skiftevis maler, forfatter, forret
ningsmann og reklametaler; senere var han simpelthen føre
ren som ikke var ansvarlig overfor noen, — først bare partiets
fører og senere bare føreren. Det første politiske vervet
han noen gang har hatt var stillingen som rikskansler; sett
fra et profesjonelt synspunkt var han en selsom rikskansler
som reiste bort når han hadde lyst til det, som leste eller
ikke leste dokumenter alt etter som han var opplagt til det,
som bare ved tilfeldige anledninger innkalte til kabinettsmø-
ter og etter 1938 helt sluttet med det. Hans politiske arbeids
stil var ikke stilen til statens høyeste tillitsmann, det var stilen
10
til den ubundne, fritt skapende kunstner som venter på in
spirasjon, som i dager og uker tilsynelatende bare drar
seg og som så, når ånden kommer over ham, hiver seg
inn i en plutselig og hektisk aktivitet. Noen regulær virksom
het utførte Hitler for første gang i sine siste fire leveår,
som militær øverstkommanderende. Og da klarte han ikke
å holde seg borte fra de militære situasjonskonferansene som
ble holdt to ganger om dagen. Og da sviktet også inpirasjo-
nen mer og mer.
Man kan kanskje si at tomhet og innholdsløshet i det
private liv ikke er noen sjeldenhet hos menn som helt og
fullt går inn for et stort, selvvalgt mår og har ærgjerrighet
til å skape historie. Det er feil. Det finnes fire menn hvor
man, ut fra forskjellige grunner, kan være fristet til å trekke
sammenligning med Hitler — en sammenligning som riktig
nok ikke holder —: Napoleon, Bismarck, Lenin og Mao.
Ingen av dem, ikke engang Napoleon, gikk i sluttresultatet
så fryktelig til grunne som Hitler; det er hovedgrunnen til at
Hitler ikke holder mål i sammenligningen med disse fire,
men den kan vi la ligge her. Det vi tenker på i var
sammenheng, er at ingen av dem i samme grad som Hitler
var en bare-politiker og samtidig et null på andre områder.
Alle fire var høyt utdannede mennesker og hadde et yrke
hvor de stod sin prøve før de «gikk inn i politikken» og
i historien: general, diplomat, advokat, lærer. Alle fire var
de gift, Lenin var den eneste som var barnløs. Alle fire
hadde opplevd den store kjærligheten: Josephine Beauhar
nais, Katharina Orlow, Inessa Armand, Chiang Ching. Det
gjør disse store menn menneskelige; og uten deres fulle men
neskelighet ville det mangle noe på deres storhet. Hos Hitler
manglet det.
Enda en ting manglet hos ham, noe vi skal nevne ganske
kort før vi går over til det som virkelig er verdt å studere i
Hitlers liv. I Hitlers livsløp ser vi ingen utvikling og mod
ning av karakter og personlig substans. Hans karakter ble
bestemt — eller kanskje riktigere låst fast — på et tidlig
tidspunkt — og blir i forbausende grad uforandret hele
11
tiden; intet nytt kommer til. Det er ingen inntagende karak
ter. Ikke noe mykt, elskverdig, forsonende trekk, om man
da ikke skal la en kontaktskrekk som stundom kan virke
som generthet gjelde som forsonende trekk. Hans positive
egenskaper — viljestyrke, vågemot, tapperhet, seighet —
hører alle sammen hjemme i den «harde» sektoren. Det
gjelder i enda høyere grad for de negative trekk: hensyns
løshet, hevnlyst, troløshet og grusomhet. Dertil kommer, også
helt fra begynnelsen, en total mangel på evne til selvkritikk.
Hele livet igjennom var Hitler usedvanlig sterkt inntatt i
seg selv, og fra de første til de siste dager kan man iaktta
en tendens til selvovervurdering. Stalin og Mao brukte med
kjølig beregning kultusen omkring sin person som et politisk
middel, uten noen gang å miste hodet av den grunn. Når
det gjelder Hitler-kultusen, var Hitler ikke bare objekt, men
også den første, mest utholdende og varmeste beundrer.
Dermed kan vi forlate Hitlers person og hans lite givende
personlige biografi og se litt på den politiske, som til gjengjeld
er virkelig interessant og hvor det — i motsetning til den
personlige — heller ikke mangler på utvikling og stigning.
Den begynner lenge før hans første offentlige opptreden og
utvikler seg gjennom sju trinn eller sprang.
1. Den tidlige konsentrasjon omkring politikk som livserstat-
ning.
2. Den første (ennå private) politiske handling: emigrasjo
nen fra Østerrike til Tyskland.
3. Beslutningen om å bli politiker.
4. Oppdagelsen av hypnotiske evner som folketaler.
5. Beslutningen om å bli fører.
6. Beslutningen om å underordne sitt politiske tidsskjema un
der sin personlige livsforventning (det er samtidig beslut
ningen om krig).
7. Beslutningen om selvmord.
De to siste beslutningene atskiller seg fra de øvrige ved
at det er ensomme beslutninger. Ved alle de andre kan
ikke den subjektive og den objektive side skilles fra hver
andre. Det er Hitlers beslutninger, men i og gjennom Hitler
12
