Table Of ContentOM
SAMFUNNSPAKTEN
ELLER
STATSRETTENS GRUNNSETNINGER
I
AV JEAN-JACQUES ROUSSEAU
Borger i Généve
Oversatt og med innledning av
HAAKON HOFGAARD HALVORSEN
fæderis æqua
Dicamus leges
NB Rana
Æneid, XI
Depotbiblioteket
DREYERSFORLAG
OSLO
MOSS BIBLIOTEK
DU CONTRAT SOCIAL
Trykt første gang i Amsterdam 1762
Sats og trykk:
Dreyer Aksjeselskap, Stavanger
INNLEDNING
All politisk tenkning bunner i ønsket om å forbedre
det samfunn tenkeren lever i. Selv de mest høytflyvende
spekulasjoner har sitt utgangspunkt i konkrete samfunns
forhold, drivkraften i tankearbeidet er misnøyen med det
aktuelle. De positive synsmåter tenkeren kommer fram til,
er derfor både et utsiktspunkt som lar ham se klart sam
tidens skjevheter, og et mål menneskene må arbeide seg
opp til.
Machiavelli, den første politiske tenker i nyere tid,
skrev Fyrsten i dyp fortvilelse over oppløsningen og
forfallet i Italia omkring år 1500, og han så ingen annen
redning enn den sterke, hensynsløse enehersker. Både
Thomas Hobbes og John Locke tok stilling til forholdene
i England i det 17. århundre — kampen mellom konge og
parlament —. Hobbes holdt på en absolutistisk kongemakt
i stuartenes ånd, mens Locke gjorde seg til talsmann for
de ideer som seiret i «the Glorious Revolution» og det kon
stitusjonelle kongedømme. I det 18. århundre gir fransk
mannen Montesquieu med sitt hovedverk Esprit des lois
(1746) en begeistret og idealiserende skildring av den
engelske forfatning, men bak hans fremstilling ligger i
virkeligheten trangen til å rette en — nødvendigvis varsom
— kritikk av det franske enevelde.
Men neppe hos noen har den politiske tenkning en så
klart personlig bakgrunn som hos Jean-Jacques Rousseau.
6
Alle hans tanker, alle hans skrifter gløder av indignasjon
over forholdene i Frankrike omkring midten av det 18.
århundre. Og den lidenskapelige kraft i anklagene kan
nok delvis forklares ved at det faktisk var meget å klage
over, men vel så viktig er det at Jean-Jacques var en steil
og sårbar personlighet som mindre enn noen annen kunne
finne seg til rette i det franske samfunn. Sårbarheten førte
ham inn i den livslange striden med samfunnet, og steil
heten gav ham styrke til å hevde sin individualitet med
en slik kraft at han er levende med i alt arbeid for å sikre
det enkelte individs, den enkelte samfunnsborgers rettig
heter.
De dominerende faktorer på Rousseaus tid var «la cour
et la ville», det vil si: kongen og hoffet i Versailles og over
klassen i Paris.
I Versailles var den eneveldige konge det lysende midt
punkt i et blendende hoffliv, som ble beundret og etterapt
av mindre potentater over hele Europa. Franske moter og
franske omgangsformer bredte seg over stadig større om
råder, men ved en historiens ironi ble Frankrikes politiske
makt mindre og mindre, samtidig som glansen fra Ver
sailles lyste sterkere og sterkere. For en stor del skyldtes
begge deler det overdådige hofflivet.
Det franske monarkis struktur var bestemt av forhold
som lå langt tilbake i tiden, i middelalderen, feudalari-
stokratiets storhetstid. Den gang hadde adelens privilegier
et reelt grunnlag, forrettighetene var lønn for bestemte
oppgaver av militær og administrativ art. Men statens
økende makt rev dette grunnlag bort, militært mistet ade
len sin betydning på et tidlig tidspunkt, og med den sterke
sentralisering av styret som Richelieu og Ludvig 14. gjen
nomførte, ble også de administrative oppgaver tatt fra
den, kongens embedsmenn tok adelsmennenes plass.
7
Det vil altså si at den mektigste og rikeste stand i landet
ikke hadde noen vesentlig funksjon i statsorganismen,
men levde på gamle privilegier og støttet seg til kongens
nåde. Adelen ble en hoffadel, den fikk beholde sine for-
rettigheter for å danne en verdig og pålitelig krets om
kring kongen.
Tross de strålende festene er det ikke tvilsomt at livet
ved hoffet var drepende kjedelig. Den detaljerte etiketten
snørte hoffolkene i en tvangstrøye, så det er ikke underlig
at de lengtet etter friere omgangsformer. Det kunne de
finne i «la ville», i Paris kunne adelsmennene og deres
damer omgås i mer utvungne former, og her kunne de
også treffe folk som interesserte seg for annet enn sere-
moniellet i Versailles. •
Litteraturen i det klassiske 17. århundre var i stor ut
strekning en hofflitteratur og preget av det. Den mest be
tydelige del av det 18. århundres åndsliv måtte så å si
arbeide seg fram bak kongens og hoffets rygg, forfatterne,
opplysningsmennene, fortsatte den fritenkerske og skep
tiske tradisjon fra Montaignes dager, deres publikum var
etterhånden hele den «dannede almenhet» i Europa, men
først og fremst de litterære salonger i Paris.
De litterære salongers historie er samtidig historien
om kvinnenes innsats i fransk åndsliv. Rike og ærgjerrige
kvinner av borgerlig fødsel, men takket være sin borger
lige formue ofte med et adelig navn, satte sin ære i å
samle omkring seg et hoff i miniatyr, hvor fødsel, rikdom
eller begavelse var adgangstegnet. Her kunne adelen møtes
med opplysningsfilosofene, her kunne alt diskuteres fritt,
så salongene kunne på en måte sies å erstatte senere tiders
frie presse både som forum for den offentlige diskusjon
og som opinionsdannende faktor.
Men storparten av dem som møttes i salongene, kom dit
8
for å underholdes. Derfor spilte det liten rolle for dem
om de ideer som ble diskutert, kunne rokke ved selve
grunnlaget for deres eksistensform. Det hele var for de
fleste en intellektuell lek, alt som smakte av pedanteri var
bannlyst, leken krevde at alle meninger fikk en lett og
elegant fremførelse, som alle — også de mange kvinner —
kunne forstå.
Det var i dette miljøet Rousseau skulle forsøke å gjøre
sin lykke.
Jean-Jacques Rousseau er født i Généve i 1712, og til
han ble seksten år, bodde han i det lille borgersamfunnet,
hvor Calvins ånd ennå rådde. Han fikk en mildest talt man
gelfull oppdragelse, fråtset i eventyrlige og sentimentale
drømmerier, og viste tidlig at han ikke kunne trives med
arbeid og ordnede forhold. Hans reise fra Généve i 1728
var en flukt, og til han var over tretti år, levde han nær
mest som en ubundet og uansvarlig eventyrer. Han avsvor
tidlig sin reformerte tro og gikk over til katolisismen,
men vant ikke de fordeler han hadde ventet. Stadig slo
han inn på nye veier for å gjøre lykke, men fulgte aldri
noen plan, var alltid en slave av sine innfall. I flere år
lot han seg underholde — økonomisk og erotisk — av en
ung enke, men etter en reise fant han plassen opptatt og
bestemte seg til å reise til lykkesøkernes eldorado: Paris.
I Rousseaus selvbiografi, som med rette heter «Be
kjennelser», er det ikke vanskelig å finne trekk til et inder
lig usympatisk billede av ham. Men man kan ikke unngå
å bli fylt av medlidenhet med denne unge mannen som
ikke kan finne noe fast holdepunkt i tilværelsen og derfor
klamrer seg med fortvilelsens styrke til sitt eget liden
skapelige og ubalanserte jeg. Bedømt med vanlige mål,
var hans selvfølelse utviklet over alle rimelige grenser,
men den var frelsen for ham, hans jeg var sterkt nok til
9
å redde ham fra forfallet, og mektig nok til å gi Europa et
nytt syn på mennesket og menneskeverdet.
Men med slik selvfølelse var det ikke lett å finne seg
til rette i Paris. Rousseau kom dit i begynnelsen av 1740-
årene; med 15 louisd’orer, et system for noteskrift og en
del anbefalingsbrev til innflytelsesrike mennesker skulle
han legge byen for sine føtter. Han kom lengst med anbe
falingsbrevene, ble kjent med folk som hadde noe å si,
fikk demonstrert sitt notesystem, som vakte en velvillig,
likegyldig interesse, men fikk først og fremst det gode
råd å gjøre lykke hos damene.
En kan vanskelig tenke seg noen som passet dårligere
i det elegante parisermiljøet enn nettopp Rousseau. Flere
steder har han da også fortalt om hvorledes han ble sit
tende stum og forlegen og forbitret, mens mennesker som
stod langt under ham i intelligens og kunnskaper, muntret
seg i lett og uanstrengt konversasjon. Men tross sin sje
nanse, tross sin klossethet, og tross sitt lidenskapelige alvor
gjorde han damene interessert, eller kanskje nettopp det
var på grunn av disse egenskaper han gjorde lykke, han
representerte noe helt nytt og pikant.
Takket være sine innflytelsesrike bekjentskaper fikk
han en stilling som sekretær ved ambassaden i Venezia,
men etter halvannet år røk han uklar med sin sjef og
vendte tilbake til Paris. Her ble han igjen møtt med en viss
velvilje, møtte flere av opplysningsfilosofene, blant andre
Diderot, hadde suksess med en opera og fikk med andre
ord en posisjon, det vil si han fikk innflytelsesrike venner.
Allikevel kan det ikke være tvil om at Rousseau hadde
vanskelig for å slå seg til ro i parisermiljøet. Med sin over-
utviklede selvfølelse måtte han kjenne det ydmykende at
han ikke kunne omgås naturlig med alle de elegante nul
lene. Han måtte beherske — eller forsøke å beherske —
10
sin følsomhet, og han tok seg selv altfor høytidelig til å
kunne betrakte mennesker og meninger som et tidsfordriv.
Slik som Rousseau nå engang var, kunne elementære
sjelelige behov hos ham ikke få utløsning, de ble tvunget
tilbake, fortrengt. Men de fortrengte sjelekreftene lå for
melig og samlet kraft, til slutt ble de for sterke. Hos Rous
seau brøt'de seg frem med eksplosiv styrke en vakker og
varm høstdag 1749.
Akademiet i Dijon utløste eksplosjonen. Rousseau var
på vei til Vincennes utenfor Paris, hvor Diderot satt fengs
let for noen litt for frimodige ytringer. Han gikk og bladde
i et tidsskrift og fikk se det spørsmål akademiet hadde
satt opp som prisoppgave: Om vitenskapens og kunstens
fornyelse har bidradd til å foredle sedene?
Rousseau har flere ganger fortalt om den fullkomne
ekstase han gjennomlevde da dette spørsmålet slo ned i
ham. Han glemte tid og sted, bare hengav seg til visjoner
som gav ham et nytt syn på verden og på menneskene,
og da han kom til seg selv igjen, var jakken hans våt av
tårer.
Innholdet i hans ekstatiske visjoner kan vi slutte oss
til av svaret på prisoppgaven. Her påviser Rousseau med
dirrende patos og ensidighetens styrke hvorledes kunsten
og vitenskapen har skapt forfinelse og eleganse i det ytre,
men har fått folk til å glemme de enkle menneskelige
dyder; sannhet, oppriktighet og hjertets godhet er veket
for løgnaktighet, hykleri og misunnelse. Mot tidens selv-
tilfredse kulturoptimisme, hevder han at tidens kultur
bare gir skinnverdier, de sanne verdier ligger i det enkle,
gode og kravløse menneske, det vil si i en mann som Rous
seau, slik han helst oppfattet seg selv. Det avgjørende
er at Rousseau setter sin egen livsfølelse opp mot det
konvensjonelle syn på mennesket, hevder at det enkelte
11
individ har sin verdi i seg selv uavhengig av den plass
fødsel, penger eller begavelse kan gi det i samfunnet —
kort sagt at enkeltindividet er en absolutt verdi, ikke en»
relas j onsbestemt.
Som svært meget av det Rousseau har fortalt om seg
selv, er også fortellingen om opplevelsen på veien til Vin-
cennes blitt trukket i tvil. Tvilen kan i dette tilfelle støtte
seg til samtlige kilder, som blant annet hevder at det var
Diderot som gav ham tanken om å svare benektende på
spørsmålet i oppgaven. Diderots egne ord om besøket den
dagen beviser hverken det ene eller det andre, men det
virker lite rimelig at lysten til å forbløffe verden med et
paradoks, skulle være utgangspunktet for den protest mot
samtidens kultur, som er så vesentlig i Rousseaus for
fatterskap. Hans rungende Nei var en befrielse, han kunne
vende ryggen til et miljø som ikke passet for ham, også
i egentlig forstand. Han ble den berømte eneboer som
avslo enhver hjelp og levde av å skrive noter. Men nettopp
derved seiret han over miljøet, nå var det de andre som
søkte å innsmigre seg hos ham.
Avhandlingen om vitenskapen og kunsten ble trykt i
1750, og de følgende årene, fram til 1762 var Rousseaus
rikeste tid. Da skrev han de verkene som gjorde ham til
en av Frankrikes meste berømte forfattere, og som bidrog
til å gi den politiske og åndelige utvikling en ny retning.
Av disse skriftene skal her bare nevnes hans avhandling
om ulikheten, den er forutsetningen for og foregriper
mange av tankene i boken om samfunnspakten.
At det opprinnelig gode og lykkelige menneske var for
dervet i samfunnslivet, var altså det resultat Rousseau
kom til i avhandlingen om vitenskapen og kunsten. Men
hvor skal en så finne ondets rot, det vil si årsaken til for
dervelsen? Merkelig nok var akademiet i Dijon ute med
12
en ny prisoppgave, som stilte nettopp dette spørsmålet, og
Rousseau gir svaret i sin Avhandling om opprinnelsen til
og grunnlaget for ulikheten blant menneskene. (1755.)
Samfunnets kreftskade er ulikheten; hykleri, misun
nelse og hat kan bare finnes når menneskene ikke møtes
på like fot, når noen av dem har makt over andre og kan
stille ydmykende krav. Oppgaven blir da å finne opprin
nelsen til denne ulikheten.
Første del av avhandlingen gir en inngående skildring
av menneskenes liv i naturtilstanden, en skildring som er
inspirert av Rousseaus kulturtretthet og får sin varme av
hans lengsel etter enkle og usammensatte livsforhold. Før
det fantes samfunn, levde menneskene et fritt og lykkelig
instinktliv, naturen gav dem det de behøvde, og det var
ikke meget: «mat, en kvinne og hvile». Andre mennesker
så de knapt, derfor var enhver konkurranse utelukket.
Med et hjertesukk, som snart ble gjentatt av utallige
romantikere, utbryter Rousseau: «Hvilke sorger kan en
fri skapning ha, når han har et fredfylt hjerte og en sunn
kropp?»
Naturtilstanden er en idealtilstand, som skulle vise sam
tidens mennesker hvor dypt de var falt, men derfor var
det ikke Roussaus mening å rive ned byene og drive men
neskene ut i skogen, slik som mange av hans motstandere
antydet. Så urealistisk var han tross alt ikke. Han er klar
over at menneskene ikke kan vende tilbake, en ubønn
hørlig utvikling'river dem ut av naturtilstanden og fører
dem på lange veier frem til livet i et samfunn.
Økende folketetthet tvinger menneskene til å kjempe
for sitt utkomme, de fysisk svake må bøye seg for de
sterke, som gjør deler av den opprinnelig felles natur til
sin eiendom, og med eiendomsretten kommer all nød og
urett. Men for de rike og mektige er det en ulempe at de
