Table Of ContentYossi Beilin
ISRAEL
Den politiske historien
Oversatt av Geir Danmo
Forlaget EXODUS
4760 BIRKELAND
(c) Yossi Beilin 1992
Boken ble første gang utgitt i 1993 i USA
Originaltittel: Israel: A Concise Political History
(c) Norge
Forlaget EXODUS
Postboks 168
4760 BIRKELAND
Tlf. 37 27 70 07
Fax. 37 27 70 06
Published by agreement with Lennart Sane Agency AB
Forsidefoto: Moshe Dayan sammen med Golda Meir på 1960 tallet.
Foto David Rubinger.
Trykk: Tangen Trykk AS Drammen
Innbinding: Kristoffer Johnsen AS Skien
ISBN NR 82 7514 022 6
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven og
fotografiloven. Kopiering i strid med lov eller avtaler kan medføre
erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Helena, Gil og Ori
Innhold
Forord 9
Innledning 15
1. Det jødiske samfunnet i Palestina
før den israelske staten ble opprettet 29
2. Staten - Viktige hendelser 57
Politiske milepæler 74
Økonomiske milepæler 77
3. Den israelske regjeringens struktur 83
Maktfordelingen i Israel 85
4. Skiftende dagsorden 95
5. Den arabisk-israelske konflikten 139
6. Den politisk kulturen i Israel 161
Symboler, myter, ritualer og tabuer 161
Ideologier 191
De politiske partienes
rolle og deres innvirkning på
det israelske samfunnet 214
7. Hvem styrer? 239
8. Politisk lobbyvirksomhet 293
9. Etterskrift 319
Litteraturliste 327
7
I
Forord
Israel, juli 1992. I femten år hadde Likud ledet regjeringen eller delt
regjeringsansvaret. Den 23. juni 1992 skjedde det en omveltning, der
Arbeiderpartiet fikk tilbake makten. Det palestinske opprøret
(intifadaen) som fremdeles fortsatte i de okkuperte områdene
(Vestbredden og Gaza), immigrasjonsbølgene fra det tidligere USSR,
Golfkrigen med Scud-raketter mot Tel Aviv og Haifa, Madrid-
konferansen om fred i Midtøsten, og demokratiserings-prosessen som
fant sted innenfor Arbeiderpartiet: Alt dette hadde sin innvirkning på
israelerne som gikk til valg.
På tross av at man tradisjonelt hadde vært forsiktig med å ikke
blande seg inn i indre politiske anliggender, trakk mange av verdens
statsmenn et lettelsens sukk da det nærmest umulige skjedde og en
krigshissende, konservativ regjering ble erstattet av en pragmatisk
regjering, som gjorde det til en målsetting å trekke seg tilbake fra
flesteparten av de okkuperte områdene.
Dette nye kapitlet, som startet sommeren 1992, kan komme til å bli
et vendepunkt i Midtøstens historie. Om det skjer eller ikke, vil vi
først få vite om noen år. I mellomtiden kan vi prøve å forstå fortiden
og den menneskelige og ideologiske kontekst som de politiske
avgjørelsene treffes innenfor.
Da jeg begynte å skrive denne boken kunne jeg ikke i mine villeste
fantasier ha forutsett at deler av den skulle bli skrevet mellom en
sirene og den neste, mens Scud-raketter, som tilbakela rundt 250 km
på seks til syv minutter, falt ned over husene i Tel Aviv og
omkringliggende områder.
Nå da arbeidet med boken er avsluttet, er det vanskelig å fatte at vi,
midt i det støyende Tel Aviv, faktisk kom oss gjennom dette
marerittet, natt etter natt i én og en halv måned - en periode som la
mange vedtatte sannheter i grus. Den brå overgangen fra krig til fred,
til et liv i skyggen av en konstant trussel, og et sterkt håp om å
virkeliggjøre det enorme potensialet som ligger iboende i det israelske
9
samfunnet - lengselen etter fred - alt dette symboliserer det
enestående ved Israel. Og det er dette som er emnet for denne boken.
Jeg innrømmer gjeme at boken er et direkte resultat av profesjonelle
laster. Den er en personlig betraktning, som fremstiller forandringene
som har funnet sted i det israelske samfunnet fra en synsvinkel som i
samfunnsvitenskapen er kjent som deltakende observasjon. Mange
politiske vitenskapsmenn som engasjerer seg i politikken, befinner seg,
samtidig som de er opptatt av politisk virksomhet, som tilskuere på
sidelinjen. De sier til seg selv: "Interessant, svært interessant. Dette
burde jeg skrive noe om..."
De følgende sider er ikke ment som en lesebok om israelsk
styreform. De gir seg heller ikke ut for å være en memoarbok. De er
ment å presentere de viktigste linjene i det israelske samfunnets
utvikling og sakene som har hatt en sentral plass på dets dagsorden
opp gjennom årene. Noen av dem rystet selve samfunnets grunnvoller,
enda de idag fremstår som fullstendig irrelevante. Spørsmålet om
tyske erstatninger etter Holocaust er for eksempel blitt meningsløst
idag. Dengang skapte det en dyp splittelse i det israelske samfunn og
førte nesten til at regjeringen, ved Herut-bevegelsen under Menachem
Begin, måtte gå av. Etter Scud-angrepene mot Israel var den tidligere
tyske utenriksminister Genscher blant de første som besøkte stedene
som var blitt truffet av raketter. Hans løfter om massiv finansiell støtte
til Israel ble akseptert uten debatt.
Jeg har på de følgende sidene forsøkt å beskrive hvordan de
forskjellige beslutninger tas, og deres mekanisme, videre å peke ut
maktsentrene i det israelske samfunn og å gi et inntrykk av
beslutningstakernes karakter, som har forandret seg betraktelig i løpet
av de siste tiår, og å definere de politiske normene i Israel, et
demokrati under konstant beleiring. Den israelsk-arabiske konflikten,
som ingen av oss kan forholde seg objektiv til, inntar naturligvis en
viktig plass på disse sidene. Fedrene til den sionistiske ide forutså
ikke denne konflikten ved utgangen av det forrige århundre. I
begynnelsen av det tyvende århundre ble den det største problemet for
det jødiske samfunnet i Palestina og for staten Israel, siden den ble
opprettet - og den ble det enda mer etter den store, men skjebne
svangre seieren i 1967. Jeg skal også drøfte den høye prisen Israel
10
fortsatt betaler, ved at en fortsatt ikke har fred, og de utfordringene
landet vil stå overfor når den etterlengtede freden engang vil komme.
Enhver av oss har selvfølgelig sitt eget personlige Israel. For våre
foreldre var Israel en drøm. For dem som kjempet for landets
uavhengighet, var Israel en skrøpelig ting, som måtte behandles med
varsomhet: Landet måtte ikke kritiseres, og å være negativt innstilt til
landet var ikke til å tenke på. Hver mangel ble betraktet som en
ungdommelig villfarelse, som voksesmerter. For min generasjon var
Israel en gitt størrelse, et fastlagt, ubestridelig faktum. Den
generasjonen som kom til da staten var blitt til, nyter også en viss
fordel, nemlig den spesielle tilknytning de føler hvis fødselsdag faller
sammen med statens fødsel.
Jeg ble født mindre enn en måned etter at staten ble opprettet. Under
den andre våpenhvilen i Uavhengighetskrigen ankom et krigsskip ved
navn Altalena til Israels kyst, uten tillatelse fra den israelske
forsvarsstyrken. Siden skipet tilhørte IZL-organisasjonen ledet av
Menachim Begin, som løsrev seg fra Haganah, ble begivenheten regnet
som den første prøven på de tidligere undergrunnsarméenes
sammenslåing til en nasjonal kampstyrke. Det så ut til at Israel skulle
bli kastet ut i en borgerkrig allerede før staten var en måned gammel,
men faren ble avverget.
Uten at det var min egen fortjeneste, ble jeg født inn i en av
historiens mest fascinerende perioder, i midten av det tyvende
århundre, tre år etter slutten på Den andre verdenskrig. Verden hadde
store fredsforhåpninger. Den unge staten som nettopp hadde oppfylt
mange generasjoners drømmer, stod overfor sin største utfordring - å
absorbere immigranter fra sytti forskjellige land, en fordobling av
befolkningen, i løpet av kort tid.
Det var ikke til å forundre seg over at jeg var stolt over å være jøde,
stolt over å være israeler, en glødende sionist, en trofast tilhenger av
statsminister David Ben Gurion, og en kompromissløs motstander av
alle som sto i opposisjon til ham - det være seg Menachem Begin, den
markante opposisjonslederen på høyresiden, eller Moshe Sneh som
markerte seg på venstresiden.
På skolen fordypet vi oss i perioden før Israel ble egen stat. Jeg støttet
11
Haganah, mens andre barn foretrakk de separatistiske undergrunns
bevegelsene - IZL og Lehi.
I 1977, noen måneder etter Arbeiderpartiets historiske nederlag, lot jeg
meg verve. Jeg byttet mitt akademiske og journalistiske arbeid med
en heldagsjobb som talsmann for partiet. Jeg vervet meg for et år,
men ble sittende i syv. For meg var dette en enestående mulighet til
å bli kjent med partilivet, på godt og vondt, med sine maktkamper og
sine ideologiske debatter.
Da den nasjonale enhetsregjeringen under ledelse av Shimon Peres
ble dannet, ble jeg utnevnt til statssekretær. Disse to årene fikk jeg et
inngående kjennskap til hvordan statsapparatet virker på innsiden, inne
i selve kjernen. Jeg fulgte slike viktige avgjørelser som IFS'
tilbaketrekning fra Libanon, utarbeidelsen av den økonomiske
gjenoppbygningsplanen fra 1985, og forhandlingene med Egypt om
Taba-området og det nordlige Sinai.
De to påfølgende årene tjenestegjorde jeg som generaldirektør for
utenrikssaker i utenriksministeriet. Denne stillingen ga meg
muligheten til å delta i ledelsen av den israelske utenrikspolitikken, og
ga meg også anledningen til å møte ledende politikere fra hele verden.
I tillegg var jeg fra 1984 til 1988 fast observatør ved møtene til det
indre kabinett, et forum bestående av ti ministre - fem fra Likud og
fem fra Arbeideralliansen - som drøftet sikkerhetsanliggender som
ikke ble lagt frem for det fulltallige kabinettet.
I 1988 ble jeg valgt inn i Knesset og tjenestegjorde som
visefinansminister i den nye nasjonale enhetsregjeringen frem til den
gikk av i 1990. Dette var en ny vinkling for meg, mindre familiær enn
mine tidligere poster, som ga meg et overblikk over det israelske
samfunn gjennom tildelingen av økonomiske midler.
Blir man godt kjent med noe, blir man noen ganger skuffet. Men til
tross for bitter skuffelse - først og fremst over de forsømte mulig
hetene til å gjøre fremskritt i fredsprosessen - har min "reise" de fem
siste årene forsterket min stolthet over mitt land, og det folket som bor
der. Det har ennå ikke bukket under for kynisme og materialisme.
Mange er villige til å bringe store offer for det de mener må til for at
deres egen drøm om staten Israel skal kunne oppfylles. Etter
internasjonal målestokk å dømme er Israel en suksess. Samlingen av
12
